Minikurs: bli KVITT sosial angst. Nå. 😨☺😁


Kan jeg hjelpe deg ut av den sosiale angsten’s fobiklør? Nope. Kan ikke det. Men DU kan. Du kan hjelpe deg selv ut av det, og jeg kan vise deg hvordan du gjør det. Aller først vil jeg be deg se inne i mitt bloggarkiv, finn innlegget “12 steg til livsnyt” og les det. Jeg skal her grene dette ut i temaet sosial angst.

Jeg var 17 til 25 år da jeg slet som verst med det jeg selv i dag helst kaller utvidet sjenanse. Sosial angst synes jeg er noen heavye ord, men er nå det det engang kalles. Jeg svettet og skalv, og var livredd for hva andre syntes og mente om meg. Ikke bare det, jeg følte meg abnormal. Kjente meg ikke igjen i det å være et menneske, og kunne ikke føle meg hjemme noen plass. Det var dessuten som om alle andre var bedre, tøffere, mer vellykket og sosialt smartere enn meg. 

Så ga psykiatrien meg beroligende midler, og det siste jeg hadde igjen av filter for hva som var akseptabelt å si, og hvor mye/lite det var normalt å le/gråte, gled bort. Jeg var i flere år blottet for sosial intellegens, og stappfull av tidvis sobril, vival eller valium. Nå som jeg har opplevd flere år uten disse pillene, vet jeg at jeg aldri kommer til å takke ja til slik “behandling” igjen. Jeg behøver mitt naturlige filter. 

Kall dette filteret gjerne sjenanse. Du kan altså BRUKE sjenanse til noe meget nyttig: et slags filter som bremser deg i å “buse ut” med setninger du bør tenke deg om både to og tre ganger før du sier. 

Sjenanse er din venn. Din venn som får deg til å stoppe opp og velge å lytte heller enn å snakke.


…hvilket bringer oss over på neste problem en med sosial angst ofte opplever, nemlig “pinlig stillhet”.   Har du tenkt over hvorfor denne stillheten oppleves pinlig for deg? Jo, den ville aldri blitt pinlig for deg dersom du ga en lang og tradisjonell F i hva andre syntes og mente om deg. Mye av all sjenanse bunner og grunner i redsel for hva andre tenker og sier om deg. 

Jeg skal belyse dette for deg. Og jeg skal bruke ei jakke som eksempel, selv om jeg kunne brukt mye annet. La oss si at du digger ei knall rosa jakke. Men du tør ikke kjøpe den. Ja for tenk om andre synes den er rar… 

Del verdens befolkning opp i prosenter. Tenk matematisk nå! Vi vet ikke HVOR mange prosenter av verdens befolkning som ville sagt at de synes den knallrosa jakka er FIN, men la oss si at ca 40 % ville synes den er lekker. 40 % synes den er forferdelig stygg. Mens 20 % er for svake til å mene noe selv, og ville latt seg påvirket av hva noen av de andre 80% mener.

Ja det er et teit eksempel. Rosa jakke. Men la oss dele opp regnestykket videre.

Alle 100% ville ment noe om den jakka i alt fra 10 sekunder til 5 minutter, og så ville hodetankekjøret dems vandret videre til alt fra middagsmat til skilsmissebekymringer, eller jobb og tanker om politikk. Etter kort stund ville jakka vært glemt.

Helt til dem ser deg med jakka. Da kan de hviske og tiske. Og bli til falskiser du slettes ikke vil kjenne. Vil du vel? Bruke tid på sånnt fantepakk som lever av å finne feil hos andre? Sånne med egne bjelker som bare ser verden for fliser? Nei fysjom…

Omtrent halvparten av verdens befolkning vil være enig med deg i mange av dine meninger og valg i ditt liv. Resten uenige eller ute av stand til å ha slike egne meninger. Andre ganger kan det hende bare 10 % av verdens menneskebefolkning ville syntes og ment det samme som deg, og igjen andre ganger kanskje 90 %.  

Er det så nøye a? Hva skal de gjøre, de som sterkt misliker knallrosa jakker? Drepe deg med blikk? 

Nå skal vi forvandle den rosa jakka om til DEG. For det er hva dette handler om: hva sosialiteten mener om DEG…  

Godta det, NÅ: mange ville ment noe negativt om deg, og omtrent like mange ville ment noe positivt om deg. Og innen 5 minutter ville menneskehodene deres anpusten fulgt hjernens galloppløp over på alle de andre tankene de skal tenke for å mene noe som helst om så mye eller lite som helst. Så sove. Så spise. Så fortsette å LEVE SINE EGNE liv..

Du står i køa i dagligvaren. Den er lang. Du gruer for at alle ser deg nå. Du ønsker overhodet ingen oppmerksomhet, men må snart hive på varer på båndet foe flere hundre kroner. Køa blir lengre. Du ikke bare bøyer hodet, men nakken også. Og du skjelver og svetter.

Stooopp! Stans! 

Trekk et dypt drag nå, og spør deg selv: Er dette DITT liv? Eller er det livet til alle de andre i køa? Svaret akkurat nå er klart og tydelig: Det som skulle bli livet DITT, er herved gitt bort og forært alle de andre i køa, og resten av verdens befolkning. Hva de synes og mener betyr alt. De har makten, og du tør ikke engang møte øynene deres…

For du tror det er øyne å møte. Du tror alle ser deg. 

Fra nå av skal du løfte hodet og se deg rundt. Det kan, muligens, kanskje hende, at du møter et par øyne. Mest sannsynlig møter du ingen, og oppdager at alle er opptatt med følgende: egne tanker, kommunikasjon enten med andre i butikken eller per telefon, barneoppdragelse, musikk og dagligvarer.

Du har en oppgave nå: møt eventuelle blikk, se og smil, hold blikket i 4 sekunder, og sørg for å holde hue over skuldra. Smil. 

Vi behøver frykt. Vi trenger den for å reagere skjerpet og klart tvert vi er i fare. Du skal ikke kvitte deg med naturlige instinkter. Du skal forstå at sosial sjenanse skal brukes til å lytte. Lytte og trives i litt samtalepauser (det du før kjente som pinlig stillhet), fordi du ikke i det hele tatt tar deg nær av hva andre mener om DIN private stillhet. I ditt eget lille imaginære rom, der du er trygg, der DU bestemmer. Og bare du..

Fordi fra nå av er det DU, DU, og atter DU som er sjef i DITT liv. I all verdens prosenter er det DIN mening som teller i DITT liv. Du skal nå sette deg selv i det høye setet der avgjørelser i livet DITT tas. 


 

Sett deg ned. Tenk i 5 minutter på hva du har lest at mine ord har fått deg til å tenke på. 

Finn fram penn og papir. Tegn den streken vet du. Den livsnyt-streken… 

Denne streken representerer resten av ditt liv. La oss si det er snakk om 30 år. Klokka tikker. Time for time. Dag for dag. Uker, måneder, 30 …år… 

Hvor mange sekunder av DIN LIVSTID skal du bruke på å svette, skjelve og gi fra deg makten over ditt liv og dine meninger, til ukjente og bekjente? 

Det er DEM som skal gjøre seg FORTJENT TIL DIN RESPEKT. Det er DU som skal avgjøre om DEM er verdt å bruke tid på/ bli videre kjent med. Om deres meninger er noe DU bestemmer deg for å kunne respektere…

Mangfold. En fantastisk barnehage jeg fikk være vikar i, fokuserer på mangfold. Mangfold er sunt. Mangfold inkluderer DEG akkurat som du er. Og ærlig talt, du som meg har sikkert møtt folk du merker ikke tør like deg fordi de er for svake til å mene noe annet enn “gjengen sin”….  Personlig avgjør jeg da tvert at jeg slettes ikke har tenkt å bruke min verdifulle tid på å bli kjent med slike uselvstendige, uansett. 

Og hva skal de gjøre? Er du redd for at de skal gjøre deg noe rent fysisk? Lær deg selvforsvar. Det gjorde jeg. Så den angsten er evaluert og kastet i søpla der den hører hjemme. Psykisk er det også DU som setter grensene. DU styrer og har kontroll. Ingen andre. Du må alltid selv ta siste beslutning i om andre skal få lov til å såre deg. Det er DITT ansvar. Ta ANSVAR.

Nå, etter år med affirmasjoner, filosofi og styrking av min egen psyke, eier jeg ikke antydning til sosial angst.

Det jeg før kjente som sterk sjenanse, bruker jeg nå til å sette grenser for egen atferd. Og jeg smiler overbærende dersom jeg senser andre’s svakelige avsky. Er ikke redd for hva andre skulle synse og mene om meg og alle mine “jakker”. Har heller ikke noe behov for å bruke energi og verdifulle minutter på å forklare dem sannheten om meg. 

Ute blant folk, møter jeg gjerne blikk. Med smil, eller alvor. Med selvstendig tankegang og i ansvarlig ledelse. Og jeg er stolt av å være meg.

Dette går hånd i hånd med noe man MÅ for å få et sabla bra liv: det å bli glad i seg selv. Jeg vil du skal prøve. Forsøk å se at du hele tiden har hatt det siste ordet oppe i din egen toppetasje uansett, så hvorfor ikke godta egenkjærlighet i samme slengen. Og ikke kast bort tid på hva alle disse menneskene omkring deg måtte filtrere oppe i sine topplokk. Slutt å kjeft på deg selv. Snakk vennlig til deg selv, du er alt du har!

Husker du hun derre Mari som levde i Norge i 1546? Ikke jeg heller. Visste ikke at hun fantes heller. Kanskje vil de vite om DEG om 500 år? Aner ikke.. Pgr av internett eller profilert livsstil kanskje, vet ikke..   So what, de kommer til å være opptatt med seg og sitt. Andre’s meninger om deg er irrelevante, for 500 år siden, nå, og om 500 år. Og de bør ikke hindre deg i å LEVE, med selvironi, frisluppen holdning og LIVSNYT!

Enjoy, release yourself, og kom gjerne med tilbakemeldinger. 

Skrevet av Helene Dalland, forbipolene.blogg.no 


 

4 kommentarer
    1. Meget bra skrevet, her var det mye kloke ord. Trener selv på å bli flinkere på dette, men er ikke gjort på en dag. Noe av dette skyldes også dårlig selvtillit, som må er viktig. Har man ikke tro på seg selv, er det fort å bli usikker.

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg