Tiden er inne. La lysene skinne..

“I will tell your story if you die. I will tell your story and keep you alive, the best I can. ….some die young.” Laleh.

Nå er tiden inne for oss å dele med dere noe hjertene våre bærer på med glødende kjærlighet og knallsterke minner. Dere vet kun mitt navn i denne historien. De tre andre skjermes av forskjellige grunner som dere nok kan tenke dere til  

Dette hendte i de tider da jeg surret rundt i min egen elektrosjokkerte og feilmedisinerte verden innlagt ved Levanger sykehus, psykiatrisk avdeling. Der var også tre andre unge jenter innlagt, uten at jeg greier annet enn å skimte dem glimtvis gjennom hukommelsestap. 

Jeg husker henne såvidt. Derfor lar jeg Stine fortelle hva som faktisk hendte, og jeg skal nå gjenfortelle hva hun husker. For hun husker alt. Og først og fremst vet hun at Vilja gjerne ville ha fått sagt: “Hallå bloggen!”

Vilja og Stine møttes høsten 2004 inne på psykiatrisk avdeling Levanger sykehus. Stine var innlagt på avdeling 3A. En annen avdeling enn Vilja. Hun husker godt at Vilja så ut som en engel allerede da. Lita. Sped. Knallblå store øyne og lange lyse lokker. Hun var så liten at man kunne putte henne i en lomme. Og for ei jente dette viste seg å være, skjønte Stine etter de to unge jentene ble kjent med hverandres historier. Hun hadde en vanvittig humor, og en type utstråling man bare finner hos de sjeldne. Sånne man tar godt vare på, fordi man bare vet de er av den gode snille arten.

Vilja var gitt opp av systemet allerede, og hun var ikke gamle jenta, kanskje 21-22 år. Hun hadde vært syk i 8 år. Alt var prøvd, og en gammel sjel i en ung kropp var sliten, trett og lei. Hun ville leve. Ville bli rådgiver slik at hun kunne hjelpe andre ungdommer. Og hun skrev dikt. Stine fikk mange dikt av henne som handlet om kjærlighet.

Vilja Vilja…  du ville gi ut diktsamling. Det ble aldri sånn. Jeg lar tårene fylle øynene i kveld mens jeg skriver om 6 måneder av ditt liv. Baby sover og lysene brenner, og det er nesten så jeg kjenner du er med meg. Som om du vil vi skal fortelle dem hva som skjedde med deg. Jeg husker også hvordan du så ut. Men det er alt.

Stine og Vilja ble godt kjent mens dagene gradvis ble mørkere her nord. Den høsten skulle Vilja feites opp. Mange som er innlagt ved psykiatrisk avdeling er der mot sin vilje. Vilja var der mot sin vilje. Hun var tvangsinnlagt. Ville ikke spise, klarte ikke spise, gjorde alt for å slippe. 

Stine husker at de satt inne på røykerommet og snakket om de mest alvorligste ting. Slik som 70-80åringer gjør dersom de fortsatt er oppegående. De var unge, med blytunge avgjørelser og håndteringer å takle. Bekymringene var svære som fjell i de unge hjertene. Stine alene. Vilja mot sin vilje på tvang. Tvangsforing.

Noen må på lukket avdeling for å få en sonde gjennom nesen og deretter bli tømt i så og så mange ml sondenæring. Det er kun kalorier det går på. De skal opp i vekt for å bli friske. Men det skjedde alt for fort for Vilja’s kropp og sinn å takle. De presset i henne altfor mange kalorier. Mange ganger hadde hun nesten spist opp nesten all maten sin. Så manglet en bit. Da ble det trusler om sondenøring ved tvangsbehandling, og det var konsekvent avgjørelse dersom hun nektet og ikke greide.

Vilja hadde hjelp fra spiseenheten, men det hjalp ikke. Ingen greide å få hodet hennes til å følge med på forandringen som skjedde med kroppen.

Den spede jenta med de lyse lange krøllene ble mer og mer frustrert. Hun sa til Stine at hun følte seg sykere mentalt jo mer fett hun fikk å bære på. Vilja hadde en BMI på 14 da hun kom. Stine hadde samme BMI, men langtfra samme behandling foregikk bak lukkede dører på Levanger sykehus høsten 2004.

Stine ble sjokkert over den brutale og vanvittige foringen av Vilja, som også ble lagt i reimer flere ganger. 

En gang satt Stine på stua inn mot rommet der benken med reimer er. Hun hørte bråk fra rommet til Vilja, og skjønte det var mating. Hun hørte personalet kom inn, og kan fortelle at det var grusomt, det som skjedde. Grusomt. 

Stine ble ført ut av stua. Etter noen timer møtte hun lille Vilja, som satt og røykte. Sliten, hoven i ansiktet, håret stod i alle retninger. Snille lille Vilja satt der med røde merker rundt håndleddene, og gynget nervøst fram og tilbake. “Hva skjedde, Vilja?” Spurte Stine, og Vilja forklarte:

“De var inne hos meg og la meg i reimer fordi jeg ikke ville ha mat. Det var et belte med reimer de bandt til livet…” Videre fortalte Vilja at de hadde slept henne langs gulvet slik at buksen hennes gled ned og hun var blottet. Hun hadde skreket at de måtte kle på henne, men de dro henne videre inn på skjerma. 

De hadde tvunget den unge lille kroppen ned, reimet henne stramt fast og holdt hodet hennes mens de presset en sonde ned i nesen for deretter å fylle på med sondemat. Stakkars, det var så mange overgrep i denne ene hendelsen at det er ikke rart hun aldri ble frisk. 

Alt dette fortalte Vilja til Stine, og avsluttet med en setning som Stine aldri kommer til å glemme:

“Jævla udyr!”

Hun viste fingeren mot personaldøra.

Stine hadde altså også lik BMI. Vilja på tvang. Stine frivillig. Og de ble behandlet vidt forskjellig. Stine kunne lure unna måltidene, kaste opp og alt det andre, uten konsekvenser. Vilja hadde helt andre ting å deale med dersom hun skippet unna et måltid. Da fikk hun kastet etter seg et eller flere overgrep av psykiatrien til dessert.

Vilja ble dratt lenger og lenger ned. Ingen hørte på hva hun sa. Det kan hende de hørte, men de gjorde ikke noe med det. De sa hun var syk. Deretter fulgte en så ovenfra og ned-holdning innen behandlingsmetoder, at det er grøssende skremmende. 

Vår unge vakre poet begynte å utføre desperate selvmordsforsøk. På rekke og rad. Hun ble pompet titt og ofte. Etterpå kunne hun sitte og smile til Stine og si: “Jeg er glad jeg kom tilbake til deg, Stine, du er så snill.” Der satt hun med både smil og kullrester rundt munnen. De hadde ikke tatt seg bryet med å tørke av henne det engang.

De var som erteris. Bodde sammen i forskjellige avdelinger på institusjonen i 6 måneder. Vilja’s siste 6 måneder. 

Stine forteller at det var forferdelig å se hva som skjedde med den fine venninna hennes. Hun forsvant mentalt og ble kaldere. Mer desperat. Det tærte på henne å bære på kilo som hodet ikke tålte. Etterhvert ble hun overført til åpen post med frivillig paragraf på papiret. Der tok hun overdoser. Prøvde seg frem. Og underveis fortalte hun nesten alt til Stine. Som igjen flere ganger bekymret og redd forsøkte å informere personalet om det som faretruende nærmet seg..

Men de gjorde ingenting. Den ene gangen sa hun fra at Vilja planla å ta et brett piller. De gjorde ingenting. De lot henne gjøre det. Vilja sa dagen etter at “hun hadde sovet lenge og jævlig godt”. Det er ikke rart hun også kunne fortelle at hun følte seg som at hun var der til oppbevaring. Og med en spiseforstyrrelse blir man lett ambivalent, man vil bli frisk, og man vil ikke. Sykdommen har på det stadiet forurenset tankene så mye at man ikke klarer å ville det selv.

Nå ville Vilja ha medisiner mot bipolar. Men de mente hun ikke trengte det, samme hvor mye hun forklarte at hun hadde fått diagnosen innlagt ved tidligere behandlingsinstitusjoner. Hun var sikker i sin sak. Ingen ville høre på henne. Den unge jenta skrek om hjelp. Men det var som om hun var usynlig for dem. 

Hun ble altså nektet medisin mot sin lidelse. Den eksisterte ikke hos henne, mente behandlerene. Den eksisterte virkelig hos henne, hadde hun i papirene sine fra tidligere steder hun hadde vært til behandling.

Nå, midt i de eskallerende selvmordsforsøkene, satte behandlerene hardt mot hardt. Vilja skulle skrives ut om 3 måneder. De tre månedene skulle hun bruke på å trene seg opp i treningsleilighet på sykehusområdet, før hun skulle flytte inn i en leilighet hun nå skulle leie i et lite sted ved byen. Der bodde også Stine. Og hun var alt Vilja hadde. Ikke noe nettverk der. Ingen jobb. Bare Stine. 

Vilja hadde bodd på institusjon i 8 år. Hun kunne ikke de sosiale reglene enda, for det hadde hun ingen trening i. Hun behøvde lenger tid på dette. Og hun visste det så innmari godt. Livredd og sint forsøkte hun virkelig å si fra. Men de stod på sitt. Hun skulle kastes ut i den store verden nå. Og oppfølgingen, den skulle være å steike vafler på en eller annen kafe en dag i uka som jobbtrening, samt samtaler med en eller annen som skulle nikke og forstå eller noe..

De prøvde tilogmed å gå til lokalavisen i Levanger med dette, to sinte venninner. Men der ble de møtt av en guttunge i ungdomsskolealder som så rart på dem. Fra han hørte ordet psykiatri, lot han være å notere. Avisen tok ikke saken.

2 uker før hun døde sa hun at hun ville ta livet sitt så fort hun bare kunne. Nok en gang ble dette videreformidlet til psykiatrisk av Stine. Det var post 3A, som sa de skulle ta dette opp med post 1. Stine aner ikke hva gjorde med det. Vilja trente på å være i leiligheten. Med personale. Uten personale. Vi vet at hun disse dagene kjente på et enormt press. At hun følte at hun ikke var god nok. Ingen jobb og mange vonde tunge sekker å bære på som vi bare kan tenke oss.

Stine’s siste kveld med sin dyrebare venninne var i slutten av april, 2005. De gikk tur. Tråkket i snø. Snakket om bekymringer for framtiden. Det vanlige. Klokken var rundt 18.00. Stine, som skulle til Sverige dagen etter, spurte Vilja om hvilke sigaretter hun skulle kjøpe med til henne. Dette var det siste hun noen gang fikk sagt til henne. Og Vilja smilte og svarte:”Noe med menthol i!”

Etter Sverigeturen, sendte Stine melding til henne om at  hun kunne hente mentholsigarettene. Ingen svar. Klokka var rundt 18.00 denne kvelden også, da Stine kjente en velkjent frykt bre seg i kropp og sinn.. Hun sa fra til personalet. Ingen lyd. 

Morgenen etter sitter Stine ute på benken og røyker. En psykiaterdame vi kjenner godt til, kom gående. Hun gikk inn på post 4. Så kom hun ut igjen og ville prate med Stine sammen med en annen sykepleier. 

“Vilja er død” 

Slik sa de det. Og bare det. Stine husker at hun ikke gråt. Hun satte seg ut på røykeplassen og tok en røyk. Ut kom Nathalie, en annen jente som også var innlagt der. Hun kjente også Vilja, og hadde fått samme beskjed. Nathalie satte seg, og sa: “Æ ska aldri ta livet mitt” Stine sa:”Ikke jeg heller.”

Nå var hun borte. Et så skinnende lyst ansikt med så vakre krøller, var borte. De hadde vært tre. Nå satt de der og var bare to. Det var trist, så bunnløst trist.

Stine fikk aldri være med på minnestunden til sin nære venninne. Post 1 holdt den uten henne. Hun fikk ikke gå inn på rommet til Vilja og få se på tingene hun hadde hengt på veggene, en siste gang, med personale til stede. Og det at de var flere pasienter med personale som skulle reise til Nordmøre i begravelsen, var det ingen som fortalte henne. Hun som hadde vært den aller nærmeste venninna Vilja hadde.

Det er samme dag som begravelsen til Vilja. Stine har spurt en medpasient om han kan spille piano for henne kl 11.00. Han vet ikke hvorfor hun spør, og hun vet han er dyktig til å spille. Hun tar fram ett telys og en lighter. Hun nikker til han, og samtidig som han begynner å spille “The rose”, tenner hun lyset for Vilja. Han spiller høyt og vakkert. Stine er sikker på at hele psyk Levanger hørte det. Den vakreste minnestunden for henne, var den vi ser for oss nå.

 Til minne om de vakreste krøllene, de blåeste øynene og den deiligste humoren.

Vi glemmer dere aldri, månesøstre og månebrødre der oppe en plass der vi en gang skal møtes igjen. 

Vi er takknemlige dersom du som leser dette kan tenne et lys for alle de som valgte å reise før oss. De hadde alle sine bunnløse grunner. Vi kjente til mange av disse grunnene. Dette var vår første fortelling fra virkelighetens svunne tider. 

Hilsen månesøstrene Stine, Nathalie, Helene og 💖Vilja💖

 
 

4 kommentarer
    1. Du formidler det utrolig godt, Vilja hadde helt sikkert takket deg for dette…Dette er på en måte en verden på siden av, og det kan være vanskelig å forstå…. Med all respekt for Vilja og for deg. Dette var hennes valg. Du har gjort ditt valg. Selv om det kan synes som tilfeldigheter, så er det likevel valg man gjør.Take care..

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg