…..Vi satt der på våre dømte bakender og pratet intenst om hvoran vi så verden med andre øyne. En verden i andre farger. Fargelagt med snille forståelsesfulle psykiatriske sykepleiere, profesjonelle ører som lyttet til oss institusjonerte’s erfaringer, bokprosjekter og filmatisering av våre egne gjøkeredepregede ungdomstider. Våre erfaringer. 

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Der andre så en solnedgang, kunne vi se nyanser av muligheter. Der de så et a4ark, kunne vi se plass til en hel tegneblokk. Og de som bare så a4arket, trodde at vi pasientene var dumme som gjøker. Ikke at gjøken er dum, men når en sykepleier er dum nok til å tro at gjøken er dum, kan vi godt bruke den som sammenlikning. Det var det som gjorde det så ironisk: landet fullt opp med allsidige genier kalt scizofrene, bipolare, hyperaktive, rusavhengige, spiseforstyrrede, personlighetsforstyrrede og alt annet av proffe titler, bak lukkede institusjonsdører. I daglig streben etter å få måsene som jobbet der til å forstå..

….Men de greide ikke å forstå. De forstod ikke at de ikke skulle sette seg ned på senga ved siden av en pasient som lå og vred seg i ren frykt og anfall av angst, og sette en hånd på hver side av pasienten’s skulder, lene seg over i bøy, og stenge inn den institusjonerte på en slags nedverdigende overgripende måte. De fikk aldri med seg at vi var hele tre pasienter som gjorde flere testforsøk på å få kontakt med en kvinnelig pleier i dyp konsentrasjon bak dagens avis i dagligstua. At vi nærmest ropte: “Hallooo hei, kan du hjelpe meg med noéee?” uten at hun noensinne hørte oss der hun koste seg på jobb med avisen…  

Eller som jenta med depresjon og angst, som forsiktig ba pleierne skru av de fæle nyhetene TV’n en lørdagskveld inne på lukket akuttavdeling, slik at hun kunne få se på noe som var litt mindre skremmende. Heller se et rolig program som hun også hadde såvidt gledet seg til. Hun fikk beskjed om at “…Nei DETTE har vi snakket om! Vi skal se nyhetene nå!” Hvorpå de ansatte benket seg til foran de, for en psykiatrisk pasient, meget skremmende nyhetene. For der var de på jobb, der de jobbet med skjøre, redde, triste, sensitive, ensomme pasienter, for å se på nyhetene. Dette hendte inne på Post 2, psykiatrisk avdeling Levanger.

Der finnes en oppegående dame i dette landet, som på nittitallet fikk høre av en psykiater:”Du kan bare gi opp dette med utdanning. Skolebenken er ikke noe for deg. Det er bedre om du får leve på uføretrygt!” Hun var bare såvidt myndig da hun fikk høre dette. Hun har utdannet seg nå. Prøver å kvitte seg med uføretrygden. For å skjerme henne,skal jeg ikke nevne her hvilket fagbrev hun har i dag. Men jeg digger det, dette at hun banker i et usynlig bord, hun som så mange andre her til lands som iherdig forsøker å motbeviser fordommer. Fordommer fra såvel folket som ansatte innen psykiatrien.

Derfor, og av mange flere årsaker, ble jeg glad da jeg fikk høre at bloggen min nå blir brukt som faglitteratur av oppfølgingstjenesten innen psykiatri. Det er første steg for oss på veien til å påvirke dette landet’s psykiatri. Vi ønsker ikke å sutre og klage. Vi er tøffinger, ingen av oss er noen offer. Det er av helt andre årsaker at vi i disse dager avslører hva som har hendt bak de lukkede dørene du en dag kanskje setter igjen ditt barn. Der ønsker du at ditt barn blir respektert og godt behandlet. Du vil ikke at noe skal skremme barnet  ditt. Selv om han eller hun er over 17 år i det dere søker hjelp innen psykiatri, ønsker du en profesjonell behandlig omkring din skatt. De som jobber der skal forstå, respektere og gjøre jobben sin i stabilt blodsukker og balanse. 

 For JA, vi er meget mange som har meget mye å lære de profesjonelle som skal jobbe med framtida’s indigibarn av regnbuen. Vi har tenkt ut våre egne måter å kurere våre lidelser på, og vi kommer til å kreve å bli hørt. Vi kommer til å vise klare og tydelige eksemler på mye som skulle vært gjort annerledes. Og mye av det tror vi kunne ha reddet mange liv. Dersom Psykiatrien Norge er klare for det, står vi klare med våre foredrag, ikke bare blogg som faglitteratur. Kanskje foreldre av framtidas håpefulle ville følt seg tryggere dersom psykiatrien begynte å lytte og lære av gjøkene i fortidens reder? Og gjorde ting tryggere, annerledes og mer livreddende? 

…..han jobber i det offentlige. Så jeg har lov til å nevne han, selve malen på den perfekte ansatte innen psykiatrien: Ole Martin, heter han, og jobber på akuttavdelingen post 2 Levanger. Dette er en mann som har landet på riktig hylle. Hvis alle ansatte innen psykiatrien jobbet på den profesjonelle og kloke måten som denne mannen gjør, ville dette landet vært styrket på området. Og jeg vet flere. Har lyst til å intervjue dem. For det er noe med både Ole Martin, Inger, Arvid, Pål og mange flere, som gir håp. De lyser opp som stille, rolige, forsiktige, men bestemte og sikre trygge øyer i stormen. Klare til å tone seg fordomsfritt inn på et psykotisk flytende menneske, en nervøs spiseforstyrret person, en angstpreget stivpinne i uendelig avgrunn, en sint manisk virvelvind eller en rusmisbruker i gruelig form.

Disse er genier innen feltet her til lands. Og det finnes mange av dem. De treffer rett inn i nåløyet og respekterer seg elegant gjennom krisen sammen med din ungdom. Sammen med din ektefelle. Sammen med din søster og din bror. Ditt engstelige indigobarn overlatt til de profesjonelle. Vårt ønske og vårt mål er mange mange flere Ole Martiner, Ingrer, Arvider og Påler til å ta vare på morgendagens små regnbuegenier.

Helene Dalland. 2015.