DEL 2: Sann heksehistorie fra rettsarkivene

Den sanne historien om KAREN JONSDATTER

La meg igjen ta dere med tilbake til 1600-tallet. Vi skal reise om lag 350 år tilbake, til en tid som har vært beskrevet som “den verste perioden i kvinnenes historie”. Vi befinner oss i fiskeværet Kiberg i Øst-Finnmark, og det er på slutten av 1640-årene. Ei ung jente ved navn Karen Jonsdatter tar arbeid som tjenestejente hos bygdas ledende mann, Peder Hemingsen…


Karen kom opprinnelig fra Andenes i Nordland. Så var hun i tjeneste innom gården Nordre Steinsland i Skånsland, før hun dro videre nordover, og endte opp i Kiberg. 

Tjenestejenta mikser sin egen trylledrikk, en drikk bestående av sjø, munngodt, syre, ferskvann og pepper. Munngodt betegner en type hjemmelaget øl, mens syre mest sannsynlig henspeiler på surmelk. Karen leste sterke formularer, og lot blandingen koke opp til en kraftfull lykkebringende trolldomsdrikk. Hun mente det var viktig av blandingen ble slurpet inn med skje, og ikke drukket direkte. 

En av egenskapene drikken skulle ha, var at den beskyttet folk mens de var ute på havet. Trylledrikken skulle imøtegå fiskernes store frykt for å omkomme på havet. 

Karen løp rundt i fiskeværet og markedsførte sine tjenester og sin trykkedrikk. Minst 12 fiskere fikk tilbud om å kjøpe drikken. Dette var ikke tiden å selge trylledrikker på. Etter  utgivelsen av den paranoide “Heksehammeren” i 1487, hadde Norden utviklet seg til et naivt samfunn som trodde på trolldom, og som mente straffen burde være ubønnhørlig. Vi skjønner nå, at jenta ville tjene noen goder på sin kreativitet. Og vi skjønner at hun var på feil sted til feil tid. 

4 fiskere bestemte seg for å forlange trolldomssak på Karen Jonsdatter, da 1950-årene hadde begynt. De sa at Karen hadde tilstått til den alle, og pgr av anklagene ble hun arrestert og forhørt. Karen mener det er Guds ord som gjør og vil at drikken hennes virker. Men ting blir vridd mot henne, og det påstås at Karen haddet slikket ondskapen i seg i form av stemorens varme blanding av melk og vann.

I Andenes hadde jenta fått dette servert av stemoren, og det var skummet Karen slurpet i seg som skulle være ondskapen. Dagen etter hadde stemoren og Karen ridd på sopelime til Dovrefjell. Der hadde stemoren kalt lenge og vel på djevelen før han viste seg. De hadde spilt kort. Stemoren vant, og siden Karen tapte, måtte hun i tjeneste  hos djevelen. Slik skulle jenta ha tillært seg mektige og skadelige krefter, og var dermed utlært heks. Og dette trodde de på…

I rettsaken står Bergensborgeren Hans Christensen fram og sa at han personlig forbød sine drenger å ta imot blandingen. Saken preges også av at tre personer har latt seg fristet til å kjøpe seg lykke gjennom trolldomsdrikken. Oluff Oluffsen kjøpte drikken, og hans kone Inger Tjæraldsdatter smakte på det. Deres tjenestegutt Peder ga Karen ei gammel skjorte for trylledrikken. De tre unnskyldte seg i retten med at de ikke visste om Karen’s trolldomsrykte og den ondskap som blandingen var brygget på. I tråd med forordningen fra 1617 fikk de tre lykkejegegerne dom som “enn trollkvinnes medvitere”, som betydde at de hadde benyttet seg av Karen’s ukristelige tjenester. Det ble bot og skriftemål på dem.

Og da forstår du sikkert allerede at nok et heksebål fyres opp der oppe i Vardøhus, som Finnmark her den gang. Nok en gang stod et lokalsamfunn omkring et illeluktende syndig bål, i ærefrykt og ydmyk redsel, idet de fornøyde så at heksa var avslørt og i ferd med å brenne opp. Det eneste som hjalp mot slik trolldom må vite…

Slik ble Karen Jonsdatter en av flere unge nordlandsjenter som kom til Vardøhus’ vidder, fjell, hav og arktiske klima for å søke bedre kår i rike fiskevær, og som dermed møtte sin grusomme skjebne i forbindelse med den brutale hekseforfølgelsen på 1600-tallet.. 

Vi hvisker det nesten. Vi snakker fremdeles nesten ikke om det. For slik forferdelig kvinnehat har ikke egentlig funnet sted vel? Eventyr nesten, dette vel? Men nei, vi må se sannheten i hvitøyet: dette var tidene da nordens kvinnesyn stod på bunnen og svaiet helt nederst på havets bunn. Usynlig, mørk og nederst, ikke engang på et av rangstigens trinn. Der gjemte kvinner seg. Derfra har vi klatret opp hit vi er nå.

Dette er ikke bare skrevne ord. Dette er i Norges rettshistorikk. Innen jus finnes disse historiene sanne arkiverte i rettsarkivene. Det hendte, og det brente… Svidd stank av menneskehud, menneskehår og menneskekjøtt var en vanlig eim i dette landet på 1600-tallet. Samvittighetsløse menn og kvinner fantes det mange av i dette naive samfunnet, og at såkalte hekser “fikk sin straff”, behaget dem i de onde sinnene deres. 

Vi vet nå at dette var feil. At de virkelige kriminelle var dem som rottet seg sammen og groteskt påførte uskyldige damer skam og død. Måtte de uskyldige menneskene hvile sin hvile i fred, og måtte deres sjeler finne tilgivelse og fred et sted… For jeg kan ikke forestille meg verre og mer umenneskelig måte å ende sine dager på. Som regel var de unge jenter, disse dømte kvinnene. Det fortjener å aldri bli glemt. De fortjener at hver detalj av deres historier kommer fram i lyset, for å påvirke og forme samfunnet den dag i dag. Rest in peace ærede damer, kalt hekser, virkelighetens uskyldige engler.

 

Kilde: Rune Blix       Skrevet av: Helene Dalland

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg