My redhead days…

Da jeg var rødhåret, inntil for et år siden, var det annerledes å være til enn nå. Jeg ble vant til at folk skvatt til da de så meg, antakelig fordi fargen var såpass tydelig og knall.

Det var en kurfarge jeg brukte, så håret var sunnt og friskt. Jeg glemte etter hvert at jeg hadde en tydelig knallfarge i håret, og kunne ta meg selv i å spekulere på hvorfor folk glodde lenge med rynkede panner i butikken. Hadde jeg matsøl rundt munnen eller hadde jeg klær på vranga?

Som regel husket jeg knallfargen på topplokket på vei ut av butikken, og da ble det litt humring inni meg (og litt humring høyt noen ganger)

Jeg ble lei av å bli sett på som så sabla overoriginal, og det å bli glodd på over alt.

Selv om jeg synes rødt hår er fint som fy, selv om jeg er en skapliker av klorede dongeribukser, stripete Cobainjumprer og grønne strikkajakker til hullete jeans, og såvisst er en nittitallsfreak fra 80tallet, savner jeg ikke det røde håret enda heller.

Ikke enda 😉

3 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg