Dette er en av mine tekster. Den handler om det å være på en ferd forbi fornuften, og lagt inne på tvang. Det å være så fortvilt forbi polene sine at man undrer på om man kommer til å overleve. Om ikke alt kommer til å knekke sammen snart.

Jeg har det heldigvis ikke slik nå. Men jeg vet med garanti at mange til enhver tid er på denne ensomme ferden. Vi må vise dem at vi bryr oss. Fortelle dem at de kan legge skammen til side og prate åpent om det. Vi må bidra til å bygge broer for dem, slik at de slipper å falle på sin ferd hjem. For vi vil ha dem hjem. Vi vil ikke miste flere for alltid nå. 

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder i vår

Og i det vi ønsker dem vel hjem, skal vi strikke pledd av omsorg, forståelse og åpenhet, ønske dem velkommen inn i varmen og riktig tulle dem inn i gleden over at de overlevde. 

Jeg vet at de trenger dette pleddet. Ford sitter her inne i varmen og er godt inntullet i et selv, og fordi jeg strikker slike daglig 😉