Jeg garanterer ikke at ditt barn blir en butikkengel dersom du tester ut det jeg skriver her. Mathias var kun 2 år da jeg begynte med denne metoden. Jeg snappet til meg litt tips her og der, og satte sammen min egen måte å behandle mitt barn på inne i butikker. Jeg har ingen utdannelse innen dette, og den eneste erfaringen jeg har med barn utenom mine egne, er å ha jobbet som vikar i barnehage i 1 1/2 år.
Jeg er altså slettes ingen ekspert. Men jeg er en mamma som trekker til seg alt av ny lærdom om barn for å hele tiden jobbe med meg selv som mor. Og jeg ser nå når Mathias er 6 år at metoden har fungert. Så jeg mener jeg har noe å komme med. Let’s get started, det er enkelt:
La oss face the fact: inne i butikker er alt satt sammen for å friste oss alle. Små og store, tykke og smale, sinte som blide, triste som glade. Du forstår deg selv godt der du står og sikler etter Hjemmet, Stella, Norsk ukeblad og Se og hør på en gang. Eller alle kremene og sminken du får lyst på når du entrer dilldallavdelingen… For ikke å snakke om den splitter nye fancy sykkelen du stod i evigheter og glodde på inne på Stortsbutikken. Nei jammen fikk du lyst på både is og sjokkis inne i dagligvaren også…
Hvordan unnlot du å kjøpe alt dette? Ja for du røska jo ikke med deg alt på en gang. Du til og med klappet deg selv på skuldra og lot deg selv få både et blad, en is og tenkte at senere; senere: da skal jeg unne meg den sykkelen…
Men HVORDAN unnlot DU å kjøpe det du ikke skulle kjøpe? Tok du en utavdegsjølopplevelse, laget en ekstra deg for noen minutter og stilte deg over deg selv med en svær pekefinger og nærmest brølte: NEI! NEEEEI HAR JEG SAGT! DU FÅÅÅÅR IKKE DET DER NÅÅ!” …og ropte ut i samme millitære slengen: “..HVIS IKKE DU SKJERPER DEG NÅ, FÅR DU IKKE TYGGISEN JEG LOVTE DEG HELLER!” og et lavmelt: “Fyyyy! Nå er jeg altså så skuffa, tror du må legge deg tidligere i kveld jeg ASSA!”
Ikke det? Hvis det er slik man snakker til et barn i en butikk, hvorfor står ikke alle vi voksne og jamrer og kjefter på oss selv i der inne? Høyt, så alle andre også skal riktig høre hvor flinkstrenge vi er mot oss selv. Hvor kontroll vi har…
Nok om OSS! Over til noen mye mer sårbare, uvitende stakkars søte små. De har TO behov i butikker. Det ene er å titte og se, drømme og lengte litt. Det andre og viktigste behovet et lite barn har inne i en en butikk, er FORSTÅELSE. For et butikkforvirret lite barn forstår ikke dette selv. Dette med at det plutselig får lyst på alle disse fine fargerike fristende tingene… og spise alle disse greiene det har fått smake på før, som det jo vet smaker så godt. Kanskje litt sulten også, men skjønner ikke hvorfor. Barnet kan ikke fatte og begripe hvorfor alle disse fristende greiene plutselig er plassert foran det. Hva reglene er. At der er regler i det hele tatt.
Hvis noen står over et barn i denne situasjonen og sier med hard og streng stemme: “NEI DU FÅR IKKE,HAR JEG SAGT! SLUTT Å MAS NÅ!” skjer dette: barnet blir enda mer forvirret over at det fikk lyst på alt dette, og føler seg rarere. Merkeligere. Reddere og mer usikkert. Da kommer tårene. Og sinnet. Fortvilelsen over den umulige situasjonen og over at ingen forstår det barnet ikke forstår selv en gang..
Jeg innrømmer det. Hvis noen mye større enn meg stod over meg slik og brølte formanende sinte setninger hver gang jeg tittet og lengtet etter fristende blader, klær, sminke, sykler, godteri og mye mye mer, ja da hadde jeg følt meg ille. Ja kanskje hadde jeg ramlet sammen på gulvet til slutt. I fortvilelse. Og bare gitt opp det hele. Eller demonstrert at jeg hadde syntes det ville vært flaut og pinlig med all denne høylytte oppmerksomheten. Alle blikkene.
Jeg begynte altså da Mathias var 2 år med noe jeg hadde stor tro på. Hvis gutten stod der med en grønn, orange og blå lekebil og lengtet, satte jeg meg på huk ved han. Hvis han spurte om han kunne få den, så jeg på ballen sammen med han og svarte: “ååååå jeg forstår GODT at du vil ha denne bilen ja. Den er jo grønn, orange og …og BLÅ! Fantastisk fin ja. Jeg har også lyst på den bilen altså. Kanskje senere en gang at vi kan kjøpe den?”
Hvis han ikke ga seg da, repeterte jeg. Med smil, blunk og klem. Fikk oppmerksomheten hans over på noe annet. Kunne vise han noe jeg selv hadde lyst på som jeg også måtte vente med å kjøpe. Vi var plutselig i samme båt vi to.. Jeg måtte bruke noen butikkrunder på dette, der jeg hadde god tid. For å innføre oppdragelsesmetoden.
Hvis vi hadde det mer travel, sa jeg de forståelsesfulle setningene kortere og kjappere: “Å vennen, så FIIN! Kanskje senere vi kan kjøpe den!” Så lo jeg og smilte og gjorde situasjonen hyggeligere.
Fra Mathias var 3 år begynte han å vise meg ting, spørre om å få, få nei, for så å legge tilbake.
Da han var 4 år kunne han vise meg ting, for så å si: “Åh, SE den da mamma! Den var tøff! Men jeg legger den tilbake jeg, mamma, for vi skal ikke kjøpe den nå. Kanskje senere!” Gogutten vår fikk så mye skryt av ekspeditører og andre i butikker, at jeg ble helt varm i mammahjertet. Ellers har jeg også vært konsekvent og stått på mitt dersom jeg har lovet noe.
Jeg innførte også “bortskjemtdager”. Dette fordi en så flink gutt fortjener å bli belønnet innimellom. En bortskjemtdag ca en gang i måneden kunne bestå av shopping i Trondheim med bading i pirbadet. Han kunne få litt leker og et blad, og en tur innom restaurant, som Mathias elsker.
Den dag i dag kan Mathias og jeg sette oss ned på knær i butikker og beundre ting og tang vi ikke skal kjøpe. Jeg avviser har aldri dersom han vil vise meg noe. Har jeg det travelt, svarer jeg altså bare kortere setning i stedet for å sette meg ned: “Wæææw Mathias, DEN synes jeg også var megakul altså, kom så går vi videre, kanskje du kan finne i 4 bananer til meg du som er så dyktig?”
Jeg er ikke i butikker med barna mine for å demonstrere hvem som bestemmer. Jeg er der for å lære dem at de har lov å drømme og fantasere. Og jeg er der for å FORSTÅ. Så hyggelig som overhodet mulig, respekterer jeg mine barn’s behov for å lengte og drømme i en detaljert og hektisk verden ingen hadde forklart dem om før de nettopp kom hit…
Ingen bør stå over meg og kjefte på meg dersom jeg bedriver vindusshopping mens jeg drømmer meg bort og lengter litt. Da kan det hende jeg demonstrerer tilbake at jeg bestemmer selv hva jeg vil lengte etter å kle meg i, sminke meg med eller spise..
Lykke til, in the name of love 😇👼
Veldig gode tips med bra vinkling! Det skal jammen meg jeg prøve ut på mine barn også, kanskje butikkturene blir lettere?:)
Silje Lien: Oi tusen takk, ja vet du det her har virkelig forenklet hverdagen her i gården altså. Herlig med sånn tilbakemelding. Hvis du prøver ut det, kan jeg få vite etter ei stund hvordan det gikk?
gode tips!
Det skal du få vite, vettu:)
Den metoden skal jeg prøve! 🙂
Det viktigste er å bli sett og bli tatt på alvor. Å bare bli avfeid er vondt. Jeg prøver å gjøre det samme som du, for jeg har selv vokst opp og følt meg uviktig og tilsidesatt. Og min datter gjør det samme som din sønn, hun snakker om situasjonen. Det er godt å høre på hva de små har å si, og når man bruker tid på å forklare ting til dem så får man så fine samtaler tilbake 🙂
Så mange fine råd og betraktninger. Jeg tenker at vi voksne må begynne med oss selv, og så kan det være lurt å avtale på forhånd hva man skal avtale. Og være trygg i beskjedene som gis. Der har jeg mye å gå på på den siste biten, men det er noe med det at du skal mene det du sier, på en respektfull måte.
livetsmangesider: Ja jeg er definitivt helt enig med deg i dette
Emine: Takk for det. Kjenner alltid at jeg også har mye å gå på som mamma. Men kaller det mye å lære, og synes det er helt ok å lære nytt. Hver dag.
Tusen takk for dette flotte innlegget. Vinklingen din er god – barn er jo rett og slett små voksne på flere måter. Mennesker med følelser, bare litt mer forvirret. De har så mye å lære oss.