La meg ta dere med til 1600tallet. For å fortelle en historie fra virkeligheten om fire damer som levde i Vardøhus, som Finnmark het da. Vi skal snakke om girl power. Bare at på den tiden het det heksekraft og var definitivt ikke lov.

 Men for å fortelle om Mari, Siri, Kirsten og Mette skal vi først en snartur innom Frankrike på 1400tallet. Vi skal ikke bruke mange linjene på denne idioten, men det er nødvendig å nevne hans senile deliriumiteter:

…for i 1430 blir Henrich Kramer (1430-1505)  født i Schlettstad i Elsass, som nå er Frankrike. Han skulle etterhvert studere ved hjembyens latinskole, filosofisk grunnstudium, så ble han prest i dominikanerorden. Altså en dominikanermunk dette her. Klosterbrygget til dominikanerne gikk for å være av den sterke sorten. Så når Kramer beskriver at han ved flere anledninger var utsatt for angrep fra onde kvinner, som kom som ubudne gjester om natten i skapning av plagsomme hunder og geitebukker som stakk nåler i hodeputa mens han sov (og dette førte til voldsom skallebank når han våknet…) kan vi ikke unngå mistanken om at en rekke hardtslående fylledemoner må ha vært på ferde her…

Etter en prosess mot jøder, ledet Kramer an i forfølgelse av hva han mente var en heksesekt, og bringte to kvinner på bålet under den første hekseprosessen i byen Ravensburg.

Så tapte Henrich Kramer ansikt. Han ble ikke tatt alvorlig da han innledet en heksejakt i Innsbruck-området tidlig på 1480-tallet. Biskopen grep inn, avblåste forfølgelsen og satte fri livredde mistenkte kvinner. Han erklærte munken senil med delirium, og jaget han ut av byen. 

Henrich Kramer vred det tapte ansiktet sitt i hevn og sinne, og begynte å skrive på sitt bloddryppende verk. Så bloddryppende er skriveriene at de nesten mangler sidestykke i bokhistorien. Han fikk assistanse av dominikanermunken Jacob Sprenger (1436-1496). Sprenger var en munk med et flammende kvinnehat, og sammen ble de to et farlig team.

Boken Heksehammeren (Malleus maleficarum) ble innledet med et brev fra pave Innocents Vlll fra 1484 som viser at pavekirken ga sitt samtykke til hekseforfølgelse. Boka ble båret fram av den nye boktrykkekunsten. Snart fikk skriftet stor spredning og kom ut i mange opplag. 

I Heksehammeren ble det for flere hundre år framover i tid banket fast at trolldom primært var en kvinnebestemt forbrytelse. At kvinnens mentale, morale, fysiske og åndelige svakhet i kombi med heftig kjønnslyst, gjorde henne til et lett bytte for Satan.

Her ble også banket fast veiledning i hvordan myndigheten skulle bekjempe og avsløre slike syndige kriminelle kvinner. Heksene. 

 

Endelig kan vi starte på gjenfortellingen om 4 damer som fortjener adskillig flere linjer enn en forstyrret staka på klosterbrygg fra 1400-tallet, som hadde trampet store spor i historien med sin heksehammer. Jeg kaller denne historien

Justismyrdede Heksekrefter

Vardøhus (Finnmark) 1655. I det arktiske klimaet på Vardø, bodde her 4 damer, ved navn Mari Thamisdatter, Siri Kristoffersdatter, Kirsten Olsdatter og Mette Nielsdatter . Ulvøya, som Vardø betydde, var datidens administrasjonssentrum i Vardøhus.

Mari ble kalt “Lille Mari”, fordi hun var kortvost. Foraktfulle nabokvinner kalte den unge kortvokste jenta for “skitten gris”. Mari kom tilflyttende til Vardø fra Bergen tidlig på 1950-tallet, og jobbet i tjeneste hos Kristen Lauritsen, som var en framstående mann i fiskeværet ved store bølger og grønne sletter. Siri er eldre enn Mari. Kirsten var ei ugift tjenestejente som opprinnelig kom fra Torsken på yttersiden av Senja. Mette var gift med Henrich Pedersen, lagrettemann og framtredende person i fiskeværet. Ekteparet bor i Krogen, som er et litt bedre strøk på øya. 

Vi ser oss tilbake noen måneder. Tilbake i 1654. Like oppunder juletider skjer det noe uventet like utenfor det lille fiskeværet. En båt med fire fiskere i, blant annet Peder Hansen og Lauritz Olsen forliste, kantrer og går ned i Vestervågen. Tre av dem omkommer og en berger seg halvdød i land. 

Lokalsamfunnet mente dette var mystisk, siden det var stille vann den dagen dette skjedde. I januar 1655 endte det hele endte på et rettsting i Vardø. Underretten banket sin heksehammer hardt i bordet og var fornøyd med å dømme gjerningskvinnen for forliset, til ild og bål. Ja for det måtte jo være henne. Heksa Kirsten Olsdatter. Hun hadde jo til og med tilstått.

“Jeg brukte svart magi” innrømmet Kirsten. “Jeg ville hevne meg på en av fiskerne, så jeg skapte meg om til en svær kobbe og veltet båten.” Under forhøret kom det fram at tjenestejenta fra Senja nok ikke var alene under aksjonen..  

De var fornøyde med å se bålet brenne, lokalsamfunnet’s naive nordboere. Det brant bål over hele norden, og den onde stanken sev inn i hvert hjørne av kjølige land, som varmet seg på troen om at heksebålet var det eneste riktige. En stank som overbeviste de fleste damer om at det var lurt å jekke seg ned og dempe seg. Høre etter mannfolka og være lydige og flinke. Ikke gjøre stort utav seg, smile, nikke og neie. Men ikke alle greide denne kunsten.

Det ble videre etterforskning i saken, som førte til trolldomstiltale mot Lille Mari og Siri Kristoffersdatter. Folkesladderen ville dessuten ha det til at ei kvinne ved navn Mette Nielsdatter også hadde vært innblandet i dette ondskapsfulle komplottet.

Januar hadde brent sitt bål og lagt sin eim over Vardø’s grønne sletter, bølger og fjell. Hetet ihjel en heks, og gått over til februar’s iskulde. Innen mars hadde gjort sin ankomst, ble Lille Mari og Siri tatt inn til forhør. Skal vi tro utsagnene i saksdokumentene, ja så tilstod jentene uten noen form for tvang. Det ble reist formell tiltake med påfølgende rettssak. 

Trolldomsprosesser. Det var mange av dem. Mang et bål brant, for alltid ugjort til evig tid. Vardøhus var Norge’s verste heksefylke, og det forløp i intervaller. Det toppet seg med en bølge av saker i perioden fra 1652 til 1656, da 32 mennesker, aller flest kvinner, ble tiltakt for grov trolldomskriminalitet. 20 norske kystkvinner og en samisk mann, ble alle idømt lovens strengeste straff, henrettelse ved bål og brann.

Legg merke til at flere kvinner ble renvasket og frikjent. Hils på “heksene’s advokat”, selveste Lagmann Manderup Pedersen Schønnebøl, som sommeren 1653 frifant 7 kvinner ved Steigen. Der lå Lagmannsdømme for hele landsdelen, Steig lagmannsdømme. Hvert tredje år skulle lagmannen besøke fylket. Lagmann Manderup P. Schønnebøl var av følgende formening og oppfatning: “ingen udediske mennesker må stå til troende i hva de sier”. Schlnnebøl mente med dette at beskyldninger fra andre trollfolk ikke har rettslig tyngde og skal avvises.

Det kan også se ut til at lagmann Manderup ikke hadde noe som helst til overs for uetiske usannsynlige tilståelsedmetoder som å kaste folk på havet for å se om de er uskyldige eller ei. Det var denne fantastiske mannen Manderup P Schønnebøl, merk heltenavnet, som i 1652 og 1653 til slutt klarte å stoppe et hysteri som i løpet av få måneder krevde 19 menneskeliv. Resten som satt innesperret i “Trollkvinnefengselhullet” på Vardøhus festning, var 10 trollkvinner og 10 trollunger (under 12 år). Disse ble frikjent bortsett fra et barn som ble sendt sørover til et tukthus. Amtmann Hans H. Lilienskiold skrev i en nokså indignert kommentar til Schønnebøl’s handlinger i heksesammenheng: “Hvis vi skulle følge Lagmannens prinsipper, kom ingen hekser på bålet”

Rettsak. 14.mars 1655, Vardø. Mari og Siri avla godvillig tilståelse. Det var viktig for sorenskriveren som førte justisprotokollen å understreke det frivillige i kvinnenes tilståelse. Ingen tortur. Lille Mari skyldet på Siri, og sa at det var hun som hadde lært opp henne innen trolldomskunster.Hun forklarte at husbonden hennes Kirsten Lauritsen hadde sendt de to jentene opp på øya for å stikke torv. Dette var på sommeren like etter at Mari kom til Vardø. Mari beskrev Siri som en utlært trollkvinne, opplært på Bjarkøy i Troms hvor hun vokste opp. Videre fortalte hun at Siri omga seg med en demon ved navn Jacob, som var en skapning som ga Siri all den nødvendig trolldomskraft hun ba om. Mari hadde tatt imot innvielse i svart magi. Siri ga henne et stykke flatbrød, som gjorde henne svimmel og rar. I saksdokumentene heter det at “hun ble straks så underlig,og det syntes som om marken beveget seg og løp omkring henne”.  Føden var altså enten bedervet, eller mer sannsynlig på en eller annen måte inneholdt rusfremkallende midler.

Djevelen åpenbarte seg dermed for Mari og Siri, som en diger, lodden, svart mann med lange klør. Han begjærte Mari’s tjeneste mot å skaffe henne klær og alt annet hun hadde bruk for. Deretter tok han fram en kortstokk, og pikene måtte spille med han. Da de utslitt etter kortspillet og Satanmøtet la seg ned for å sove på marka denne dagen, kom husbond Kristen og slo til dem fordi de ikke arbeidet. Da klokken var fem på ettermiddagen, tok de fatt på veien hjem. Da viste Satan seg igjen for å forsikre seg om at hun ville bli hos han og tjene han. 

Mari forklarer i sin versjon av forliset at Siri ba henne bli med på å forgjøre Siri’s husbond Peder Hansen, i hevn for uoverenstemmelser. De fikk hjelp av Satan til å kaste forbannelse over Peder da han var ute på havet. Dermed satte de i gang. Siri som ravn, Mette og Kirsten som to store kobber og lille Mari som måke. Hamskiftehistorier var Vardøværingene vant til.

Siden retten kun hadde jentenes tilståelse å bygge på, og ingen anklager fra almuen, var det nok til den smule tvil som gjorde at de utsatte dommen i saken til neste samling. 

Noe uventet skjedde da de to tiltalte ble ført for retten igjen tidlig mai 1655. Både Siri og Mari gikk fra sine tidligere bekjennelser og påsto nå at de aldri var blitt opplært i trolldom noen av dem. Heller ikke utøvd noen form for skademagi. Retten utsatte saken, selv om påtalemyndigheten, med fogd Abraham Lockert i spissen, krevde endelig dom. Han fikk ingen samtykke, og retten ba om 14 dager betenkningstid. Men 28.mai 1655 stod Mari og Siri fortsatt på sitt. Sorenskriveren og hans meddommere ba om råd fra lagmannen over Nordnorge. Trolldomssaken var i realiteten anket til en høyere rettsinstans.

Lagmannen var ventet til Vardø om et år, til sommeren 1656. Et år vi ikke vet noe om Mari og Siri’s livssituasjon, selv om Finnmark er det fylket i Norge med best kildedkning når det gjelder bevart tettsmateriale. De har ikke sittet innesperret på Vardøhus festning i påvente av dom. Regnskapsbilag med utgiftsføring av kost og losji til dem finnes ikke. Mer sannsynlig har de tilbragt året plassert i streng varetekt og under strengt oppsyn av hver sine arbeidsgivere mens de har tatt seg av daglige gjøremål som husstell, torvstikking og snømåking. Med en heksedom hengende over seg kan det ikke ha vært lett å slite med folkesnakk og verre adferd. 

 

Lagtingsseksjonen i 1656 tar til Vardø 19.mai . Kongens fogd Abraham Lockert og Hans Jensen Ørbech er til stede sammen med mektige og lovkyndige Schønnebøl. Ellers består retten av 12 menn uten annen praksis enn å bifalle lagmannens avgjørelse. Mange av befolkningen har også søkt til tinget denne vårdagen. Kongens brev leses opp. Det er uro i riket, og kongen ber sine undersåtter være på vakt mot svenskene. Trolldomssaken står øverst. Saken går sin gang, og lagmannen dømmer Siri til dødsstraff. Mari oppleves som liten og uberegnelig og vises bort fra lokalmiljøet som landflyktig. 

Slik kunne det endt. Men dette er ikke slutten. Hva som kan ha skjedd den kvelden, og natt til 20.mai, kan vi bare spekulere på. Hvordan er de to jentene blitt overtalt til å tilstå. Formaninger? Tortur? De kan ha blitt truet av Vardøpresten Herr Hans Pedersen Bang om evig pinsel i helvete og manglende sjelefred. 

Det må ja virket. Uansett pressmiddel har det virket. Neste dag blir saken gjenopptatt fordi jentene har tilstått. Tilstått med korte setninger. Begge bekjenner i korte setninger, og gir opp. Sverger på Guds navn at det de nå sier, der er sannheten. 

De får en mildere straff enn vanlig, Mari Thamisdatter og Siri Kristoffersdatter. De skal slippe bålet, og heller halshugges.. Mette frikjennes. Hun har høyere status i lokalsamfunnet, og får dessuten godt skussmål fra denne almuen.

Vi får håpe bøddelen greide å skille raskt hodet fra kroppen til Siri og lille Mari. Får håpe de døde raskt, og slapp å lide slik de kunne gjøre de gangene bøddelen måtte gjøre flere forsøk for å skille hodet fra kroppen. 

To unge kvinnehoder ble satt på stake et lett synlig sted på øya, og et av Norge’s mange justismord var et klart og tydelig faktum. Vi kan kjenne eimen av dødelig kvinneundertrykkelse helt hit til år 2015, og vi kan klart og tydelig se hvor ulogiske og naive de var for 350 år siden. Jeg er glad jeg lever nå? Ja og like viktig: jeg er glad jeg lever her. I Norge hvor man ikke jakter og dreper hekser i 2015.

For faktum er at det i løpet av de siste 50 årene er blitt brent flere hekser i Afrika enn hva tilfellet var i Europa på 1500- og 1600-tallet.

Her er tryggere tider for oss kvinner nå. I Finnmark heter der Finnmark, ikke Vardøhus. Norge styres av andre grunnlag enn en paranoid bok skrevet av en beruset mann med delirium  Bålene brenner av andre grunner her nå, og ingen halshugges. Jeg sender noen hjertelige tanker til flammende kvinner i en fjern fortid, et stille beklager over himmel og hav. Hva de opplevde kan ikke vi sette oss inn i. Hva de tenkte da bålet brant mot huden, eller hva de følte av redsel rett før bøddelen svingte øksa og hogg til. Kan vi rett og slett ikke tenke oss til…

 

Skrevet av Helene Merethe Dalland.  Maleri av fjell er malt av Hans Ernst Dalland. Påredigerte motiver av skikkelser: tarotkort fra Hanson-Roberts tarotkortstokk. Bok kilde: Hekser fra fortryllelse til forfølgelse av Rune Blix Hagen