Reisen forbi polene del 1

 

 

Dette er del 1 i fortellingen om reisen forbi polene. Det er mye og vanskelig å beskrive, det jeg nå skal dykke inn i. Inn i og bortenfor hinsides. Jeg skal gjøre mitt aller beste.

Tittelen vil jeg først og fremst forklare. Diagnosen Bipolar er det nye og “penere” navnet for manisk depressiv, og betyr “forbi polene”. Altså at dersom man er syk av diagnosen, vil man svinge forbi pol nedstemt, eller/og forbi pol oppstemt. Man deler diagnosen inn i forskjellige typer.

Bipolar 1 er den alvorligste. Der kan man i syke perioder ha lange manier (pol oppstemt og langt forbi det) over uker og inn i måneder, eller motsatt, man kan ha depresjoner (pol nedstemt og langt forbi det). Man kan også ha hypomanier. Dette er lettere “minimanier” som kan vare i timer eller dager, med litt ukritisk godt humør. Det som spesielt skille bipolar 1 fra bipolar 2, er at dem med nr 1 kan bli så alvorlig syke at manier og depresjoner glir over grensen og blir det man kaller psykotisk. Her krysser diagnosen med flere fellestrekk med scizofreni, der og da mens man er psykotisk. Jeg kommer nærmere inn på dette senere. For jeg kaller en psykose en reise forbi polene. 

Bipolar 2 handler mer om raske svingninger i løpet av dagen, disse kalles rapid cyklings. Dem med bipolar 2 kan bli maniske og deprimerte, men de glir ikke over grensen til alvorlige psykoser. 

Mulig det finnes flere grener innen diagnosen, men dem kan jeg ikke påberope meg at jeg kan særlig om. Jeg minner om, og presiserer, at jeg i dag, i år 2015 er friskmeldt og har diagnosen i remisjon. Dette betyr at jeg er helt symptomfri, riktig medisinert med to typer perfekte medisiner som ikke gir meg noen som helst biviskninger. Jeg minner også om at jeg ikke føler meg preget av alle opplevelsene den dag i dag.

Jeg visste ingenting om dette i år 2000. I min evige skam overbeviste jeg meg selv om at jeg ikke hadde noen diagnose. At psykiatrien fant opp slike diagnoser for å “deale medisinene sine”. Det kommer til å være store hull i denne fortellingen, som jeg både kan komme tilbake til senere og som jeg kan skrive mer om i en eventuell bok. Også fordi jeg vil fortere fram til den største og tydeligste av mine to reiser forbi polene. 

En annen årsak til et stort hull er at jeg ikke ønsker å fremstille meg som noe offer. At jeg heller vil være tøff og tilgivende. For ja, jeg levde i 3 år i et samboerskap som etter hvert ble meget voldelig. Og ja, jeg kan godt skrive om det senere. Mye senere. Jeg er stolt over at jeg til slutt kom meg unna. Levde med voldsalarm i noen år, før jeg begynte å trene kickboksing, aerobic og styrketrening. Dette å bli mishandlet slik er ikke noe som kunne skjedd i dag. Jeg hadde gjort selvforsvar som en okse, og hadde ikke godtatt sånnt nå. Uansett, jeg startet på nytt, og da mener jeg helt på nytt. Jeg endret navnet mitt. For jeg ville ikke være den jenta som godtok elektrosjokk, feilmedisinering og juling lenger. Det føltes helt feil for meg å hete dette navnet. Så jeg valgte navnet til søstra til min navnesøster i slekta, og sendte søknad til folkeregisteret. Da svaret kom, og jeg kunne kalle meg Helene Merethe, ikke Hege Merete, kjente jeg gleden bre seg som varme. Jeg var fri. Det jeg ikke hadde tenkt på, var reaksjonene til andre i lokalsamfunnet. Folk som elsket å si Hege aaaltfor mange ganger, og liksom på feil, bare for å provosere. Jeg lot dem holde på i 5 år, og lo med i 5 år. Da sa jeg noe i stedet for å le. Jeg sa: Hvis du skal kalle meg Hege, vil jeg kalle deg Berta Mirakula/Gondolf/Gjøkulf osv. 

Jeg tar et stort hopp, og lander i år 2007. Situasjonen er at vår elskede pappa hadde fått slag noen år tidligere. Han levde med afasi. Snille, tøffe pappa. Høyre hånd var lam, og han malte vakre bilder med venstre. Jeg var 27 år og hadde akkurat lagt bak meg et år med suksess på en lokal skole. Der hadde jeg testet ut tanketeknikker ala positiv manipulasjon av min egen hjerne i form av affirmasjoner og liknende, og oppnådd toppkarakterer i matematikk, naturfag og gym. Det var 5ere og 6ere året rundt i matematikk og naturfag. Jeg beviste for meg selv at jeg kunne pushe meg selv dit jeg ville, og gjorde det. Mye av dette med å fikse mitt eget hue, hadde jeg lært av pappa på den tiden han kunne snakke. Jeg var da ei uvitende, selvmedlidende og forvirret ung og umoden jente som tenkte på seg såkalte angstanfall og lå nede og vred seg i tankegjørma. Pappa viste at han brydde seg, men han ga meg ikke medlidenhet som styrket offertankegangen. Han lånte meg bøker for å lære meg viktige redskaper for å overleve psykisk og utvikle nye tankemønstre. En klok klok pappa. RIP pappa. 

Jeg hadde en svært usunn livsstil. Trente aldri, og var storrøyker. Det kom pipelyder av brystet mitt da jeg gikk opp bakkene hit. For jeg bodde her som jeg bor nå, og var singel og fri. Jeg begynte å rette mine teknikker over fra skole og mot min helse. Etter noen måneder skjedde det av seg selv. En dag gikk jeg og meldte meg inn i et lokalt treningssenter, og gikk derfra, og kunne ikke fatte hva jeg nettopp hadde gjort, vel vitende om at hvis jeg ikke kastet meg ut i treningsverdenen, måtte jeg uansett betale nesten 500 kr i måneden. Jeg fikk fort dilla på aerobic, dans og styrketrening, med verdens verste røykhoste bakerst i salen. Lo av meg selv. For en kontrast. Røykhoste og hardtrening. Disse to passet ikke sammen nei. En dag kom jeg over “den blå boka” som ei jeg kjente hadde skrytet sånn av flere år tilbake. “Endelig ikkerøyker”. Etter noen uker var jeg røykfri, på Allen Carr’s vidunderlige måte. Jeg var lykkelig og fri. Og trente morsom trening. Våknet sakte men sikkert til liv.

Flukten til Stockholm lå langt der inne og ulmet, som et gammelt minne fra et annet liv. I tåkeland langt inne i drømmeland. Men det var en klar drøm. Jeg snakket noen få ganger om det, men følte ikke at jeg fikk fargelagt det nok med ord. Folk ville ikke forstått gjøkeredeverdenen jeg kom fra uansett. Og redselen  for låste dører, piller og strøm, føltes stressende og evigvarende. Så jeg fortrengte det og la det i ei lomme i sekken inni meg, ei lomme jeg forseglet med det alvoret i alle selvmordene til mennesker jeg hadde vært glad i. Fortiden min ble liv kontra død. Det ble livsfarlig å åpne opp disse lommene.

På den tiden var jeg riktig medisinert. Men visste  ingenting om diagnosen, og mente psykiatrien tok feil. Manisk depressiv, JEG? Nåhnei, jeg kunne nå værtfall klamre meg til et siste nestenfakta: at det kunne nesten kanskje faktisk hende de tok feil, slik at min stolthet kunne vaskes ren. Så jeg kunne forsvinne i mengden og være som alle de andre… Jeg bare tok medisinene fordi jeg ikke turde å slutte., av redsel for hva som da kunne skje.

Lite visste jeg om at jeg snart skulle kjøpe meg en dyr billett til reisen forbi polene. Jeg hadde allerede vært der en gang, men nesten glemt. For da jeg var 18 år var ikke den eneste gangen dem overtalte meg til ectbehandling, tilbake der, på den fæle fæle flaue tiden…

Pappan til barna mine kom inn i livet mitt senhøsten 2007. Jeg har alltid elsket den klare spesielle høstlufta. Blir helt rar av den lufta, forelska i hele verden. Lykken var komplett da Tore i tillegg kom dumpende ned i livet mitt med sine nydelige øyne og en varme fra en annen verden. Noe sa meg at akkurat han kunne forstå. Jeg hadde hørt navnet hans flere ganger, helt siden år 2000. 7 år senere satt han på en fest hjemme hos meg, i denne stua her, og hadde hørt at hu derre Helene Dalland hadde hørt om han. Hørt om atte hørt fra atte hadde hørt om, og vips så satt han med Tore-navnet i stua mi. En outsider som meg selv. En stor tresløyd-kunstner uten like, glad i dyr og med en evne til å kommunisere på akkurat samme plan som meg. En mann med en ryggsekk, med andre ord. 

Hadde vi bare visst hva vi skulle gjennom. Og selv om vi den dag i dag er kompiser og sjelevenner,  ja så hadde vi en gang i tiden et intenst og kjærlighetsfylt forhold. Og ingen som bærer på altformye bagasje, har på et så tidlig tidspunkt i livet selvtillit til å tro på at noen kan elske det lille verdiløse bladet man føler seg som. 

Uansett, vi bodde her med katter, fugler og fisker. Jeg la tarotkort, malte og skrev dikt, og Tore laget  mesterverk. Kniver og kopper av nydelig karakter. Vi reiste til Danmark med DFDS og trodde vi skulle dø i Skagerak sammen med det paret vi reiste med. Alle andre båter var innstilt i stormen, Tore og venninna mi lå og spøy, jeg holdt spyposer og hentet sykepiller som var lagt i skåler i den spyluktende  resepsjonen, og kavaleren til min venninne var full og ropte: “partybremsere!”  Det var ikke lov, men jeg og flere andre måtte se litt ut på dekk. Det var ikke bølger, det var fjell. Jeg ba til gud den natta, før jeg presset meg til å sove. Men Skagerak viste nåde, og urven ruslet vi i land til Københavns gamle bygninger tok imot oss.

Den høsten endret alt seg. En positiv test viste oss glimt av en ny verden. Kunne vi få barn? Jeg mintes fjernt en lege som sa etter en cysteoperasjon at jeg mest sannsynlig ikke kunne det.. En positiv test. To, tre, fire, fem, seks positive tester. Og to livredde Trøndere.. Min lege som sa: du må slutte med lithium nå! Med en gang. Trapp bittelitt ned, og slutt!

Jeg vet det jeg vet i dag. Lithium kan man bruke kontrollert gjennom svangerskap. Men jeg ser tilbake og vet at det måtte bli som det ble. Jeg måtte lære.

En ting var klinkende klart. Jeg visste ikke hvordan hjernen min ville reagere uten denne medisinen. Jeg trengte noen til å verne barnet vårt. Så jeg oppsøkte barnevernet og ba om både hjelp og veiledning. En stund gikk det veldig bra med meg. Uvitende meg trodde at det måtte bety at jeg var frisk. At jeg ikke hadde denne diagnosen. Vi flyttet, og hormonene ble verre og verre å takle. Jeg begynte å svinge litt uten å skjønne det selv. Kveldene ble sene og jeg ble litt for kreativ og våken. 

Barnet som sparket i magen, var en gutt, og han skulle hete Mathias. Tore foreslo det nydelige navnet, og jeg kjente hvor riktig det var. Jeg håpet inderlig at gutten vår ikke liknet på meg. For dypt inne i meg, var det ankret et slags faktum for meg. Nemlig at mitt utseende var av en annen verden forferdelig stygt. Jeg eide ikke selvtillit, selvfølelse fantes det lite av. Det lille jeg hadde bygd opp, skulle snart bli tatt i ras og skylles langt langt unna meg. 

På ultralyd, St Olav, så vi tydelig at det var Tore sin profil på skjermen. Etterpå satt jeg lenge med ultralydbildene og gråt av glede, så jeg ristet. Tenk, bønnene mine ble besvart. Barnet vårt fikk likne på den fine pappan sin. 

Fødselsangsten rev meg i filler inni meg, og søvnløsheten og hormonene, men mest av alt medisinmangelen, gjorde meg til ei innimellom dypt deprimert og fortvilt ung dame. Livredd for å ikke være god nok til den store oppgaven, og meget meget ensom inni meg. 

Jeg oppsøkte hjelp ved Distriktpsykiatrisk senter. Der kunne jeg være. En medisintype kunne jeg ta, og hadde kunnet tatt hele tiden. Dette var antipsykotikumet seroquell. Men legene hadde hele tiden ønsket at jeg tok mer enn jeg ville og turde. Jeg var så redd for å skade barnet mitt. 

På DPS Stjørdal ble jeg høygravid med på badeturer, og opplevde at jeg på en og samme tid hadde mange slags følelser: superglad, kjempetrist, livredd, irritert og lykkelig. Men så kom den triste kvelden med den skjebnesvangre natta. Nattevakt Maja, hvis du noengang leser dette: Jeg tilgir deg, og er glad jeg kom meg gjennom dette. Men jeg mener du ikke bør jobbe på et slikt sted. Eller forandre måten du jobber på, og vis pasientene godhet og omsorg. 

Jeg sitter i senga på institusjonen. Så høygravid, så livredd og så overlykkelig glad for en gave jeg hadde fått av ei venninne som selv hadde vært pasient. En brent cd som jeg enda ikke hadde lyttet til. Jeg har spurt nattevakt Maja om mere seroquell, slik legen sa jeg burde ta. Men jeg fikk ikke. Hun lar meg ikke få mer. Så jeg får ikke sove. Jeg vet nå i dag at jeg med den diagnosen ikke tåler å kombinere søvnløshet med medisinmangel. Da blir jeg veldig veldig syk. Så der og da starter faktisk den store reisen. Disse magiske nattetimene i Trøndelag’s Stjørdal.

Men jeg var aldeles ikke ready for takeoff…

Den røde knappen. Den flaue røde knappen jeg kunne trykke på for å tilkalle en pleier ved behov. Turde jeg trykke der? Nei. …ja.  …Nei huff altså. Jo.. Neinei! Tårene trillet og jeg var helt alene. Tankene delte seg skremmende fort. 500 tanker i femminuttet. Jo! Jeg måtte trykke. Måtte måtte måtte snakke med noen. Få gråte til noen, før smerten og redselen rev meg i fillebiter. Men først måtte jeg sette meg opp. Tok dyna rundt meg og satt med føttene på gulvet mens frykt og tristhet gynget i takt med barnet som sparket inni magen min. Gruet meg til å sjenert fortelle at jeg trengte å snakke med noen. Jeg er en tøffing. Ikke et offer…

Jeg hører skrittene. Føler meg sensitiv og gjennomsiktig. Døra som åpnes og knappen i gangen som trykkes på for å slå av “alarmen”. Vips står nattevakt Maja der på gulvet foran senga. Hun sier gneldrende og skremmende høyt: “Ka e det?”  Jeg nesten hvisker mens jeg ser ned: “æ bare lurt på om æ kunn få snakk med nån. Æ e så redd.”  Men Maja nesten roper:”Nei no ska du legg dæ! Legg dæ ned! Du ska itj sitt no, du ska ligg! Du ska itj snakk me mæ vettu, æ e nattevakt æ!” 

Jeg forsøkte å spørre deg om jeg kunne få noe å spise, Maja. Vet ikke om du har vært høygravid noen gang. Men du blir ekstra sulten da, skjønner du.

Jeg ble irritert. Dro på meg fillene og gikk til vaktrommet. Der satt Maja og surfet på nettet foran en datamaskin. Jeg forklarte henne at jeg var sulten og gjerne ville finne meg mat. Hun fnyste. Mathistorien endte med at hun sluttet å svare meg. Hun ignorerte ei sensitiv og høygravid ung dame som stod og vaklet ved stupet. Jeg fulgte etter henne til kjøkkenet, etter at jeg hadde ventet til hun virkelig skulle dit. Hatet hun meg? Hun stod jo der som en istapp og laget mat til seg selv eller noen andre, og snakket ikke til meg! Jeg følte meg liten og redd fra før. Nå følte jeg meg hatet også.

Jeg tok med meg maten på rommet og satte på cd’n. Følte magien i at venninna mi var så glad i meg at hun hadde brent en cd til meg. Hun hatet meg ikke iallefall, og takknemlig var jeg for det. Jeg spiste maten min, og så sang jeg med. Jeg husker alle sangene, men spesielt en la jeg merke til: “…and if somebody’s going to make it, then this somebody’s going to be you…” Jeg trodde hun hadde brent med en sang fra 80tallet, og jeg digget den. 

Frykten fylte meg, der jeg hørte musikk og kjente glede. Hva skrev Maja om meg i rapporten? Hva om hun skrev noe som fikk psykiaterne til å sende meg til Levanger og tvangsinnlegge meg? Jeg måtte snakke med henne! Kunne ikke sove før jeg hadde snakket med henne. Og det var allerede sent. Klokka var omkring morgentid. Jeg hadde hørt alle sangene og skrevet dikt og kjent på sensitivitet av en annen verden. Som en klar og tydelig men naturlig rus. Følte at alle jeg kjente som var døde, var der sammen med meg. Lufta i rommet var sommerlig, men i høstklasse, og jeg følte en slags “dybde”. 

Jeg gikk til Maja, som igjen satt foran pc’n og surfet. Jeg spurte henne hva hun skulle skrive om meg i rapporten. Svaret hun ga i det hun gliste bredt, var: “Ja du kan jo skriv din egen rapport..” Hånlig. Det var så hånlig! Jeg ble mer og mer irritert og ikke i stand til å sove, der jeg satt i sommernatta i 2009 og skrev “min egen rapport”, for å redde meg selv og barnet mitt unna tvangsinnleggelse. Hva om de tok barnet mitt? Hva om de ga meg elektrosjokk?

Jeg skrev ferdig og gikk i utslitt svime til vaktrommet. Der satt Maja på rompa som vanlig, og surfet. Det var morgen. Klokka var rundt 6, og jeg følte jeg måtte holde meg våken til dagvaktene kom på jobb. Grunnen til at jeg visste at Maja surfer på internett nå også, var fordi jeg leste på nyhetssiden Sol: Michael Jackson døde i natt. Jeg husker at dette gikk sterkt inn på sensitive meg, som hadde startet den dype reisen forbi polene for flere timer siden. Verden krympet. Kjendiser ble en viktig del av den psykosen, etter jeg leste den tragiske overskriften om Michael Jackson.

Paranoiaen i et psykotisk sinn kan ikke måle seg med skepsis. Du ser noe, du blir det. Du tenker en tanke og så er tanken faktum. Alt får betydning, og alle detaljer teller. Søppel? Finnes søppel? Neeeh, kan jo bruke det tyggispapiret til å skrive notater/beskjeder… For meg som hadde vært på rømmen i Stockholm og var livredd medisiner og elektrosjokk, ble absolutt alle detaljer overanalysert, alt kunne bety fare, og jeg fikk for meg at alle som jobbet innen psykiatri var potensielle mordere. Dette i sammenheng med alvorlighetsgraden omkring “lommene i sekken min”. Folk HADDE dødd. Og alt som KUNNE gå an, ble slik. Kunne man laget robotfugler med kamera, ja så ble det slik. Kunne man putte gift i maten, så ble det slik også. Det var ikke bare fantasi, det var noe jeg virkelig trodde.

Og jeg måtte for enhver pris ikke dele disse tankene med dem som jobbet på institusjonen. Hvem var så dumme at de avslørte skrekk og teorier omkring skrekken, til fienden?

Å dusje ble veldig spesielt, for jeg kunne kjenne lukter og dufter jeg aldri hadde kjent før. Kjemisk, søtt, salt, surt, kaldt, varmt… En slags overintelligens, følte jeg. Og med den følelsen kom storheten. Det teite med manier. Følelsen, og troen på at man er noe veeeéldig stort, flott og hellig. Divafaktene, blandet med skrekk, blandet med overlykke, blandet med angst, blandet med fortvilelse, styrt av alle disse paranoide teoriene. Ca 2 minutter innom hver av disse, i full fart.

Dette var bagasjen jeg fikk med meg inni meg, da jeg la ut på en reise ut av denne verden. Å beskrive reisemålet, kommer til å kreve at jeg åpner ei lukket kiste. Jeg skal gjøre det, og forsøke å forklare et psykotisk maniskt sinn så godt det lar seg gjøre. Galskapen sjokkerte meg da jeg landet. Og den sjokkerer meg enda, 6 år senere. At jeg kunne bli denne crazy dama, som lot ordet crazy bli et fattig ord. 

Etter å ha “gått i dekning” i mine foreldre’s hjem, sunget hele natta, og reist ganske så langt forbi polenes paranoide land, ble jeg hentet. Hvert pust ble registrert av meg. Jeg var i en slags hypnose. Jeg var årvåken. De sendte meg til Levanger. Jeg var livredd. Levanger sendte meg tilbake. Jeg kunne enda late som om jeg var frisk. Dps sendte en utslitt meg tilbake etter noen dager. Jeg tenkte på Michael Jackson, tenkte på prinsesse Diana. At det måtte ha en sammenheng. At det kunne være varsler på at jeg kunne dø i trafikken. Likheter ble sannheter, og jeg var plutselig takknemlig for enhver meter jeg overlevde i trafikken, der jeg høygravid og gal ble sendt frem og tilbake. 

Jeg hører lufta. Jeg kjenner lydene. Jeg smaker fargene. Jeg leser tanker og hører følelser. Jeg ser dem har parykker. At de er skuespillere. At de snart skal avsløre for meg at alt bare er en morsom grov spøk. At Tore har kledd seg ut som psykolog for snike seg inn for å redde meg. En psykolog har forklart meg at der andre ruser seg på syre osv for å få en trip, der går jeg søvnløs og uten medisin, så er jeg der…

Symbolikken brer seg. Tvangstanker jeg aldri har vært borti før, tar over hodet mitt, og meget rare ting får store betydninger. Ene flaska mi, oldenvannet, er plutselig hellig. Jeg kjenner urtiden fylle meg med eldgammelt tidevann. Det er klart at jeg er en heks. Det er ingen tvil om at jeg er mektig. Overlevelsesinstinktet blander seg med en verden uten normale grenser. Klart at mange jeg kjente satt i det rare Narniaskapet på det ene rommet, klare til å overraske meg med den deilige nyheten om at alt var en spøk. De døde måtte påkalles, for denne kampen skulle jeg vinne. Denne gangen, og for alltid. 

De sitter på en stol, en etter en, på skift. De sier bare “SOV!” og ser strenge ut. De er farlige farlige, og jeg har mista den hellige gralen min, flaska mi, under sengen de mener jeg skal sove på..  Jeg drar fram senga og får tak i den. Forsøker å gå ut av galerommet, og inn på fellesstua i den skjermede avdelingen. Men Ali og Laila drar meg med makt og blåmerker tilbake til rommet, slepende over gulvet. Jeg hadde ikke oppført meg truende eller gitt dem noe som helst grunner til å utøve fysisk makt mot meg. Jeg tenker det kunne satt i gang fødselen, så hardhendte var de. Vi tok senere bilder av de blåmerkene på den gravide kroppen. Er det slik dere vil jobbe, Ali og Laila? 

Tårene renner og renner. Barnet mitt. Min kjære lille skatt. Jeg skal passe på deg. Spark til mamma og vis meg at du har det bra. Jeg skal sørge for at dem lar oss være i fred. Jeg elsker deg, elsker deg, og skal beskytte deg som en løve..

Jeg er fanget igjen. Fanget med en baby å passe på. Men denne gangen er jeg ikke bare fanget i fangenskapens klør. Nå er jeg i tillegg fanget i galskapens verden. Og galskapens verden er en verden uten grenser, forbi polene…  

 

 Skrevet av Helene Dalland. Fortsettelse følger.

6 kommentarer
    1. Jeg kjenner meg igjen i så mye! Og jeg kjenner liksom mer enn det som står, om du skjønner hva jeg mener.
      “Jeg minner om, og presiserer, at jeg i dag, i år 2015 er friskmeldt og har diagnosen i remisjon. Dette betyr at jeg er helt symptomfri, riktig medisinert med to typer perfekte medisiner som ikke gir meg noen som helst biviskninger. Jeg minner også om at jeg ikke føler meg preget av alle opplevelsene den dag i dag.”
      Det der er en veldig viktig setning for meg i dag. Det er altså mulig.
      Klem.

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg