Sverige, du omfavnet meg med ditt vakre Stockholm. Stockholm, du tok vare på meg i ditt hjerte, Gamla Stan. Anna, Anna… Anna Larson, et av mine aller høyeste ønsker er å få møte deg igjen. Få gi deg en klem og si TAKK 💝 …for Anna, jeg rakk jo aldri det. For meg var du en snill gudinne, med ditt bestemte men milde vesen, ditt lange mørke hår med pannelugg, som passet naturlig med ditt lange slanke vesen. Vegetarmaten din smakte himmelsk, og alle dine ord virket nøye gjennomtenkt. Hvorfor tok du vare på oss? Jenter som oss, husløse, eller desperate på rømmen som meg.. Får jeg noengang svar på det? Hvis du noensinne leser dette, Anna, finn meg, skynd deg å finn meg, og jeg vil finne en verdig måte å takke deg på 💜
Del 3: Mus trengt opp i et hjørne
Verden var preget av Angel’s crying med Etype, mens Madonna dybdet med Frozen. Sverige’s Drømhus sang Vil ha dej, og Celine Dion’s vakre røst sang over hele Norden: My heart will go on. Vennene mine der hjemme var nok på fester og hørte disse sangene, som normale ungdommer. Året før hadde vi sunget med til No Doubt med Don’t speak, utenfor videregående skole. Året før det, i 1996, var jeg 16 år og hoppet rundt til Wannabe med Spicegirls sammen med barna jeg passet, mens jeg året før headbanget til Niravana’s smells like teen spirit, og gråt til Metallica’s unforgiven.
Da jeg var 13 år, i 1993, hadde MTV kommet med sine musikkvideoer. Jeg husket Soul Asylum med Runaway train, der jeg ruslet rundt i Gamla Stan i Stockholm i 1998. 18 år og aldeles ikke voksen. Jeg var på vei til Anna for å snakke med henne. Kom hun til å bli irritert når jeg fortalte at jeg slettes ikke hadde noen mage? Kom jeg likevel til å få bo hos henne? Huff så ensom jeg plutselig følte meg. Savnet vennene mine, og så lei meg for at familien min nok var bekymret. Samtidig kunne de jo ikke forstå hva jeg flyktet fra. Jeg var et rart utskudd der jeg ruslet, uten framtid, uten nåtid og trengt opp i et hjørne kalt Stockholm. Å reise tilbake til feilmedisinering og låste dører var uaktuelt..
Jeg gikk opp trappene, ut i utgården og tok en røyk, og låste meg inn hos Anna. Ganske vanskelig dette med å fortelle så snill ei dame at jeg løy. Men Anna smilte, sa hun hadde skjønt det, og undret på om jeg ville smake en vegetar-rett. Det var deiligere enn noe jeg hadde smakt. Akkurat da smakte kokt blomkål med hvit saus gratinert med deilig svensk ost, fantastisk. Det smakte ikke bare fantastisk. Det smakte “snilt”, “omsorgsfullt” og “trygt”….
Jeg beundret Anna sine hatter og parykker opp etter veggene mens jeg stusset på den fiendtlige oppførselen til lemmenet under senga. Gunilla het hun ikke, det er jeg ganske sikker på, og jeg skal nok greie å huske navnet hennes igjen, men denne barseltåka her i 2015 bare varer og varer. …jenta hadde lyse krøller, fregner, og var frekk som fy. Men hun fikk ha sin plass under senga i fred. Jeg var overlykkelig takknemlig over å få være der i denne underlige bittelille Anna-verdenen der godheten rådet, og senga jeg aldri hadde sett makan til, ruver majestetlig over store deler av gulvet, bygd ut fra høyre hjørne.
Etter enda en god natts søvn var det på tide å utforske Stockholm. Jeg fortrengte all sannhet i et ungt og fortvilt hjerte, og prøvde å leve i nuet. Jeg la ut på ferden, med nøkkelen i lomma og en base å dra tilbake til. Jeg innså at jeg ikke kunne reise tilbake til fangenskapen i Norge, der friheten ikke fantes for meg, og bestemte meg for å prøve å søke jobb og finne meg en plass å bo. Det ble med å spørre litt på Åhlens. Så ville jeg bare se meg rundt. Jeg så friheten og undergrunnen. Så finere folk og ikke så finere folk. Ei jente jeg møtte, var like lite fin som meg, og vi ble lett kjent. Vi hang sammen hele dagen og tittet i butikker. Og dyrebutikker… Der ble vi aldeles forferdet over det vi så. Dyr i fangenskap! Ganske så symbolsk, ser jeg nå, fikk vi impulsivt trang til å redde dem. Jeg stjal meg ei mus, rett og slett. Humre… Ja for det var jo det jeg gjorde, jeg stjal meg ei mus og bestemte meg for å ta vare på den. Samme hvor koffert det ser ut her jeg skriver det, så var det altså ei ordentlig mus fra en dyrebutikk. Stakkars lille skapningen, ble med meg hjem til Anna den dagen.
Nok en gang gruet jeg meg, og var redd for hva Anna mente om mine rebellske påfunn. Den ettermiddagen satt vi og pratet litt, Anna, Gunilla og jeg. Anna ønsket den lille rømlingen jeg hadde drasset med fra dyrebutikken velkommen (hvis jeg skriver mus, blir det bare feil uansett: at Anna ønsket musa mi velkommen??) …men bestemte at den måtte få seg et bur, stakkar liten. Jeg foreslo for sinte Gunilla at henne og jeg kanskje kunne se oss om etter en plass å bo. Anna sa at leiligheten egentlig var pappan hennes sin, og at det kom noen Amerikanere til byen om en liten uke som skulle få låne leiligheten, så vi måtte finne en løsning. Gunilla ble litt paff over at jeg var vennlig mot henne som var så uvennlig. Men sannheten var at jeg aldri greide å ta Gunilla’s fiendtlige holdning på alvor. Jeg syntes hun var bare søt og litt rar. Og rar måtte jeg vel innse at jeg var å betrakte som selv. Kjemperar. Og ikke i min egen by. Jeg kunne gjøre hva jeg ville uten at dette kom til å bli sett av noen jeg kjente.
Så neste dag spurte jeg Anna, før hun dro og studerte som vanlig, om jeg kunne låne en parykk. Anna lo hjertelig, og sa: Selvfølgelig kan du det, men ta godt vare på den. “Vi lo så vi ristet mens jeg prøvde forskjellige parykker. Ja til og med Gunilla mår plutselig inte illa, hun lo bittelitt hun også. Men bare såvidt. Valget falt på en mørkerød lang parykk meg pannelugg. Vips, borte var jeg, en helt anonym flicka. Men før jeg dro ut på ferd, måtte musa mi selvfølgelig være med 😉 Sorry, men akkurat slik var det: den musa fikk “bo” mellom nakken min og alt parykkhåret. Jeg la Sødermalm og Østermalm for mine unge føtter, og fant en måte å tjene noen slanter på. Jeg satte meg ned ved en stor handlegate og “sang” med tiggeboks foran og musa kravlende på jakke, hår og nakke. Du som filmet meg og den forferdelige sangstemmen: give me that tape :p
Dagene danset i takt med Stockholm, og jeg fikk underveis beskjed om at psykiatrien i Norge hadde skrevet fra seg både ansvar og meg. De hadde skrevet ut meg. Men et skremt ungt hjerte vil ikke i bur igjen, så jeg turde ikke stole på det.
Jeg vet den dag i dag at det ikke var riktige medisiner dem ga meg. At alle de 28 forskjellige medisinene de testet ut på meg gjennom en årrekke på 12 år, var helt feil. Men jeg vet også noe annet. Jeg fungerer ikke uten min livsviktige medisin Lithium. Så mens jeg falt dypere og dypere inn i Stockholms favn, sank også mitt stemningsleie dag for dag.
Jeg ga opp. Bare var der og …bare var. Suste rundt i Stockholm og rett ned mot den selvfølgelige nedturen. Som jeg var for ung til å skjønne noe av da. Min nest siste kveld i Stockolm dro jeg ut på party. Utelivet bugnet omkring meg og jeg danset med. Selv om jeg ikke kunne danse på den tiden. Jeg møtte Diana. Diana på 30 år virket kjempegammel for meg på 18. Og oppi det hele påstod hun at hun hadde sunget i 4 Non Blonds. Akkurat DET, tenkte jeg, kunne vel hende at kanskje mest sannsynlig ikke stemte… Diana hadde sykler, og vi syklet natta lang, hjem til hennes venner og rundt omkring i noe som føltes som “Stockholm rundt”
…den natta glemmer jeg aldri Diana. Jeg lo og hadde det gøy. Men da sola stod opp, og jeg søvnløs og trist gikk sammen med deg langs Gamla Stan, da var jeg virkelig skikkelig skikkelig sliten og lei meg. Følelsen av hjemløs desperasjon sa meg kun en ting: fortell henne alt og søk hjelp. Så jeg sa deg alt, Diana. Og du sa “sosialtjoren”, “vi går til sosialtjoren, men INTE fortell dom at jag har cancer!”
Sorry at jeg sa dem det. Men jeg tenkte som så, Diana, at kanskje dem kunne redde deg hvis jeg sa til dem at du led av kreft. Håper du har det bra nå. Samme hvor du er.
Jeg fikk overnatte på et mentalsykehus i Stockholm. Der spratt ei gal dame rundt og sa masse tull. Jeg fikk sove ei natt, og ble sendt hjem med fly til Norge. Ville det selv, men gråt da jeg så Stockholm forsvinne. Og siden har jeg ikke sett deg, Stockholm. Men jeg har tenkt og tenkt mye på deg og alle du lot meg møte. Takk for at du tok vare på meg, Stockholm, takk for at det faktisk ikke skjedde meg særlig vondt. Takk for at jeg fikk møte en engel ved navn Anna….
Skrevet av Helene Dalland. Fortsettelse følger.