På rømmen i Stockholm’s gater, del 2

Før jeg forteller min historie videre, ønsker jeg å belyse noe. For man kan saktens undre seg over historikken til ei jente som rømmer til Stockholm fra tvangsinnleggelse, bare 18 år gammel. Hvordan var barndommen? Jeg presiserer at barndommen jeg delte med mine to søsken Silje og Hans Even, var trygg, god, stabil og meget lykkelig. Våre foreldre Eva og Hans, sørget for at vi fikk kjærlighet og omsorg, og vi så dem alltid edrue og tilstedeværende. Diagnosen jeg har, er genetisk og lå latent. Den brøt ut i 16- 17 årsalderen, og jeg var frisk frem til da. Dette at jeg har en så trygg barndom i min grunn, kan være en viktig årsak til at det har gått så bra med meg. Jeg har det toppers i dag, og er ikke preget av alt jeg opplevde innen psykiatrien. Jeg presiserer også at den dag i dag har jeg et supert samarbeid med psykiatrien. Jeg får perfekt riktig medisin av en dyktig psykiater, og innimellom tar jeg en prat med ei real dame som er utdannet psykiatrisk sykepleier. Ja, jeg innrømmer det: det ble gjort noen grove feil fra psykiatrien’s side en gang med ei jente på 17 og oppover i 20årene, men jeg ser på dem som tunge men rike erfaringer. 

Del 2 : På rømmen i Stockholm

Østermalmtorget åpnet seg for meg med sin storhet i det jeg tråkket ut av taxien. Jeg kjente at jeg var kommet hjem. Utesteder og casinoer lyste mot meg. Men gleden var kortvarig. De hadde nok begynt å lete etter meg nå, og det betydde at jeg måtte gå i dekning. For de skulle ikke få tvinge i meg mer sløvende piller. De skulle ikke få låse dørene omkring min unge kropp. Og de beryktede reimene deres, de ville jeg værtfall ha meg frabedt… Jeg var villig til å gå langt for friheten min nå.

Men jeg ville ha en pils. Det hadde vært godt, og særdeles velfortjent nå, tenkte jeg. Så jeg gjorde det. Jeg tok en pils på et utested på Østermalm, mens jeg funderte på hvor jeg skulle sove til natta. Ikke kunne jeg bruke opp pengene på hotell heller. Heldigvis var jeg ei utadvendt ung jente, så jeg tok kontakt med ei jente på min alder, og hennes vennegjeng. Hun hadde lyst langt hår, og en ufyselig adferd. Snipete og frekk, men hun kunne låne bort gjestesenga i mamman sin leilighet mot 100 kr. Først skulle hun ut på party, så jeg måtte henge på. Vi havner på en undergrunnsfest, der halvparten så kriminelle og ruset ut. Jenta oppførte seg som om hun foraktet meg, men noe sa meg at jeg måtte holde meg til henne. Så jeg lot meg trampe på, og lusket lydig etter da hun ropte: “Du kom igjen då tjejen, om du ska låna den SENGEN, måste du komma NUH!!” Hun og kjæresten pratet ikke til meg annet enn de gangene hun gjorde narr av meg, da vi dro hjem til hennes mor sin leilighet. Moren var ikke hjemme. Neste morgen raste hun inn på rommet der jeg sov, og sa: “Skunda dej! Vi måste åka herfra om et kvarter! Nuh, skunda dej!”

Jeg fikk overtalt henne til at jeg måtte få låne telefonen. Dette fordi jeg ville ringe mine foreldre og si at alt var bra med meg. At de ikke måtte bekymre seg. Politiet kom til å lete etter meg der, og da var jeg long gone. Dette fikk jeg gjort, og så var det bare å innta Stockholms frihet. Friheten kjentes enda bedre etter jeg hadde kvitta meg med nattas vertinne. Makan til sniptre hadde jeg aldri møtt. Men jeg var likevel takknemlig for at hun lot meg leie den senga for en hundrings. Så tjejen med lyst langt hår, Stockholm’s partyprinsesse. Nå, sikkert Stockholm’s businessdronning på ca 35 år: hjertelig takk for min første natt i Stockholm i 1998, trygt innlosjert i din mamma’s gjesteseng. Hvis du noen gang leser dette, og kjenner deg igjen: ta kontakt for en “trivelig” kaffeprat 😉 

Friheten ble brukt til å suse hit og dit med t-banen, se litt i butikker og bare føle meg fri som både fuglene, fiskene og alle andre dyr i frihet. Ja jeg følte meg dyrisk primitiv med min lille “bagasje”, der jeg bare fulgte intuisjonen min rundt omkring i Stockholm by. Jeg unngikk å tenke på kvelden før den kom. Og den kom i det jeg ruslet inn på en pub. Jeg var ikke videre god  i Svensk, så da en av mennene som satt og så ut som pubens faste innventar, sa: “Hey flickan, vil du ha en bæsj?”  Så jeg rart på han og sa: “…om æ vil ha en bæsj? Eh, nei takk haha!”

Eng ung “mann”/gutt på rundt 18 år befant seg blant de eldre herrene på puben. Han var ikke bare svensk. Kan ha vært iransk. Vi fant fort en kameratslig tone. Jeg var desperat etter å skjule meg, gå i dekning og gjemme meg. Jeg ville være fri. Om jeg så måtte flytte til denne byen, ville jeg det for å unngå låste dører og uønskede piller. 

Jeg husker ikke hvordan den unge fyren endte opp med å tilby meg å låne en bod i kjelleren under blokka der foreldrene hans bodde i en leilighet, men slik ble det. Jeg tilbragte ca 3 netter på en madrass inne i en bod uten lys. Og den mørkhudede gutten tilbrakte store deler av tiden med å sitte der inne i mørket og fortelle grusomme mordhistorier fra hjemlandet sitt, og lot det være opp til meg å fundere på om han kunne være morderen.

Han skulle flytte, denne merkelige unge fyren, og på et eller annet vis endte jeg opp med å befinne meg i flyttebilen sammen med han og flyttebyråmannen. Sørover mot en drabantby havnet jeg i et merkelig scenario. Den unge gutten ble sintere og sintere, og satt foran i bilen og spyttet på meg. Vel framme fikk han hjelp av den irriterte flyttemannen til å bære opp møblene sine inn i sitt nye hjem. Vi så furien hoppe og sprette møbelkastende illsint oppe på den lille balkongen sin før vi dro. For selvfølgelig ble jeg med flyttebilen tilbake til Stockholm. Og aldri fikk jeg svar på hvorfor den unge fyren var så innmari rasende spyttende sinna. Jeg ler av det den dag i dag, og den gang da var det en lettelse å bli kvitt han også. Du som kjørte flyttebilen… skulle du kjenne deg igjen, ta kontakt, for jeg har mye å takke deg for. Du gjorde meg aldri noe vondt. Ung og alene som jeg var, lot du meg prate og fortelle alt, uten å kjøre meg til polisen som du egentlig ville. Du var bekymret for meg, men slapp meg fri i Stockholm by på ny. 

Jeg så Stockholm reise seg på ny foran meg. Sa adjø til den snille sjåføren, og gikk under grunnen. Der satte jeg meg på tbanevogna og så på kartet. Mariatorget var et snedig navn på et torg. Jeg dro dit.

På Mariatorget fantes en pubrestaurant ved navn Lille Maria. Der inne satt i 1998 ei jente på 18 helt alene i hele verden, ved bordet nærmest gata, ved vinduet. Tårene startet å trille der ved bordet, og ville ingen ende ta. Det ble uungåelig å skjule tårene og dempe hikstene. Fortvilelsen fylte et ungt hjerte, og det rant over. Begeret var fullt, og grensene for hva ei jente kunne tåle, var forlengst overskredet. Broene var brente, og det var ingen vei tilbake. Eller, veiene tilbake, de fantes det mange av. Men hvem vil tilbake til fengsel når de ikke har gjort seg fortjent til låste dører? Hvem vil frivillig innta medisiner som ikke er beregnet på en? Hvem vil låses inne og bli glemt som 18åring? Ikke denne jenta..

Ei middelaldrende dame med hatt og kåpe kom inn døra. Hun gikk bort til meg og la hånden over skuldrene mine, mens hun sa: “…men tjejen, hva er det for nåt, mår du inte bra?”  Jeg løy og sa jeg var på interail, og at jeg bare hadde litt hjemlengsel.  Den omsorgsfulle damen sa hun skulle på toalettet. Og hun hadde nok ikke tenkt det helt slik, men den høye stemmen hennes avslørte henne. Jeg hørte alt. Telefonen på disken som var til å putte penger på. Henne som sa:”Aa, polisen? Det sitter en ung tjej her och gråter. Hon sejer hon e på interail, men det vet jag inte riktigt om jag ska tro på…!” Før hun gikk inn døra til toalettet.  Kjapt røsket jeg sammen de få posene mine og la på sprang ut døra. Fort opp til høyre og oppover det trange fortauet. Inn en enda trangere sidegate til høyre. Bom stille lå en gang ei jente der og gråt mens hun så politiet komme. Og dra. 

Jeg kjenner den jenta. Jeg forstår henne godt. Så lite som det fristet å bli tatt til fange av norsk psykiatri i 1998, forstår jeg at hun lå der i bakgaten helt alene og skalv og gråt, i ca 10 minutter etter det svenske politiet hadde kjørt. Det var etter det neste som skjedde at jeg på min måte ble troende. Jeg tror på at noe passer på oss, etter jeg møtte deg, Anna Larson. 

Inne i t-banevogna igjen. Kartet over Stockholm smilte til meg fra veggen, og jeg syntes ordet “Gamla Stan” så fristende ut. Vi var 4 stk som hoppet av der under Gamla Stan’s vakre bygninger den kvelden. En mann gikk til venstre. Jeg stod og så meg rundt, mens et par ruslet mot trappa til høyre. Fort pakket jeg på meg en “gravid mage” under jakka. D

Tårene trillet av seg selv. Jeg behøvde ikke late som, de tårene var ekte som gull. Men ordene var slettes ikke sanne, der jeg løp bort til paret og sa: “…hjelp mej, jag er gravid och har ingen”.

Kjære Anna Larson. Tårene presser på når jeg nå skal skrive om deg. Kanskje reddet du livet mitt den gangen. Jeg har forsøkt å lete etter deg på internett, men hvor mange Anna Larson bor i Stockholm mon tro? Veldig mange. Og ingen av dem jeg har kontaktet er deg… Så mange ganger som jeg har tenkt på deg. Tusen tusen takk, og enda mer hjertelig takk…

Anna Larson brukte ikke lang tid der nede ved t-banen før hun sa: “Kom, bli med. Jag tar hånd om sånne som dej.” Hun bodde i en sjarmerende trang hybelleilighet, midt i Gamla Stan. Alt i et rom pluss et bittelite bad som fantastisk nok inneholdt både dusj og toalett. Kjøkkenet var en lang benk der hun kun laget vegetarmat. Hvis jeg kunne inredet et rom slik hennes var, ville jeg klart det ned til minste detalj, jeg husker hvordan det så ut. Hennes seng var bygd i tre på høye trestokker. Under den bodde et lite lemmen ved navn Gunilla. Det vil si, hva den sinte lille gatejenta på ca 17 år som bodde under Anna’s seng het, husker jeg ikke helt nå i dag, så inntil videre heter hun Gunilla. Nok en gang denne snipete holdningen: “Hon får inte bo på min plats, Anna. Det her er MIN plats!” Anna lo og sa: “Nejdå, hon kan ligge nede ved stigen her, Gunilla”  Den natten fikk jeg sove trygt og godt på Anna’s gulv. Dagen etter trakk jeg inn duftene av kåken hennes. Vegetarmat og en deilig dusj. Parykker, hatter og klær hang og lå på hyller oppover veggene, det var bohem og hippie i skjønn forening. Det var søndag og jeg hadde sovet til ettermiddagen. Uten å måtte drasse på tingene mine, kunne jeg rusle en rolig og fredelig tur gjennom vakre idylliske Gamla Stan. Over slottsplassen og ned langs de skarpe lysene mot mørk himmel. Jeg var hjemme. Hadde et slags hjem i Anna’s hjerte. Og jeg gråter noen ganger når jeg tenker på deg, Anna. Du rørte med da, og du rører meg nå. Lever du fortsatt? Og hva gjør du nå? …jeg skulle klemmet deg i timesvis skjønner du.

Der jeg ruslet kveldsturen min, med Anna’s nøkkel i lomma, tenkte jeg med glede på at søndag skulle bli til mandag, og jeg skulle utforske alle de gammeldagse små butikkene noen trappetrinn under bakken. …samtidig som jeg gruet meg til å fortelle Anna sannheten om den derre magen…

For jenta med det mørke håret var på langt nær ferdig med Stockholm enda. Nå hadde hun en trygg base i tillegg. Jeg stryker henne over håret der hun rusler rundt Gamla Stan, og forsikrer henne at jeg ikke skjemmes over henne. At jeg med glede skal skrive del 3 senere. Vi har alle vårt indre barn. Vår såre fortid. Jeg har deg, jenta mi, og glad er jeg for det ❤

  

Skrevet av Helene Dallend. Fortsettelse følger.

7 kommentarer
    1. Herregud, håpe det herre bli ei bok en dag! Æ e itj bipolar sjøl, men kjenne folk som e det, og æ tru dæm “trøng” at nån sei det som det e….og føle at dæm itj e alein, itj e dæm enastan.
      Håpe du finn Anna, har du prøvd å finn ut om hu kanskje skriv etternavnet med 2 s’ a? Bare en tanke…..

    2. Renate: Så utrolig godt å lese. Mener du at jeg kan hjelpe vennene dine som har denne diagnosen? Få dem til å lese det, og be dem ikke være redde for å ta kontakt på fb: Helene Dalland. Ja jeg tror jeg prøvde to s’er i Anna’s etternavn. Men det er en jungel av Anna Larsoner og Anna Larssoner der ute ?? Takk for fine ord ?

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg